Lørdagskommentar, 9. april 2011

Mannen som roter i søppelbøtta vår

Spis opp maten din gutt! Husk barna i Afrika! Den nesten latterliggjorte klisjeen fra nordmenns middagsbord rommer mer sannhet enn vi til vanlig vil innrømme.

Saken oppdateres.

Han har oppskriften på hvordan vi problemfritt kan mette verdens sultende befolkning og samtidig oppnå en kraftig reduksjon i CO2-utslipp, avskoging og vannforbruk, og dessuten spare penger. Oppskriften er besnærende enkel: Vi må bare spise maten istedenfor å kaste den.

Tirsdag i denne uken ble det kjent at Sofieprisen 2011 tildeles den britiske forfatteren og aktivisten Tristram Stuart. Den internasjonale prisen er opprettet for å inspirere til en bærekraftig utvikling. Stuart har dokumentert både det enorme omfanget, de rike landene sløser bort mellom en tredjedel og halvparten av maten, og de vidtrekkende konsekvensene. Han kaller matavfallet en moderne tragedie.

Hjemme hos familien Hvermannsen: Pølsemiddagen var god og rikelig. Familiens to yngste var ikke like sultne som vanlig, så det ble et par-tre pølser til overs. Noen poteter og et par gulrøtter også, forresten. I kjøleskapet med det. Dagen etter frister det med nygrillet kylling rett fra butikken. Pølsene i kjøleskapet får stå. Et par dager senere går de i bøtta, pølselapskaus kom aldri på menyen. Osten vi kjøpte, men glemte å sette på frokostbordet, får gå samme vei. Melken gikk ut på dato i går, best å slå den ut.

Slik er det hos de fleste av oss. Det halve brødet fra i går vrakes til fordel for ferskvare. De eldre og halvgamle blant oss gjør det med et lite stikk av dårlig samvittighet, men den går fort over. Dette har vi råd til. Matrester er prakk. Så banalt er det – kanskje.

Med humor, aksjoner og gode argumenter har Tristram Stuart klart å vekke engelskmennene til å tanke annerledes. Nå vil han spre budskapet til resten av den rike verden. Aktivisten kvier seg ikke for å lete etter mat i containere og søppelkasser. Han mener det er mye verre å legge mat i søppelkassen enn å hente den derfra.

Matauk blant andres avfall er neppe løsningen, men slike aksjoner er med på å synliggjøre problemet og kanskje provosere frem endring.

Å lese om prosjektet til den 33 år gamle prisvinneren, gir aha-opplevelser. Han viser hvordan det å kaste mat bokstavelig talt er å ta maten ut av munnen på fattige og sultende mennesker. En stor del av våre matvarer blir kjøpt på verdensmarkedet i konkurranse med fattigere land. Vi vil alltid være mer betalingsdyktige enn u-landene, og vår kunstig høye etterspørsel driver prisene i været. Stuart viser også hvordan hele ti prosent av de vestlige landenes klimautslipp skyldes produksjon av mat som aldri blir spist.

Jeg skal ikke påstå at vi aldri har hatt kampanjer mot matsløsing, men problemet har fått langt mindre oppmerksomhet enn strømsløsing, bilkjøring og kildesortering. Hvis du setter i en sparepære, kjøper deg bil med litt lavere CO2-utslipp enn den forrige – og kaster nyvasket plastemballasje (fra mat du kanskje ikke har spist) i riktig søppelkasse, er du sertifisert som miljøbevisst samfunnsborger. Vi har ordnet oss med greie symbolhandlinger.

Dersom Stuart har rett, kan vi oppnå vel så mye, både privat og globalt, ved bare å spise den maten vi har hentet hjem. Matkasting er ikke bare sløsing med næring som flere ganger kunne ha mettet verdens én milliard sultne mennesker, den overflødige produksjonen medfører også enorme, unødvendige transportkostnader, avskoging og overforbruk av vann og andre ressurser.

De fleste andre miljøproblemer er kostbare og kompliserte å rette opp. Matkasting er «lett» å gjøre noe med, det koster heller ikke penger, tvert imot, forbrukerne og samfunnet vil spare mye. Dessuten handler det ikke om å leve asketisk eller forandre livsstil, selv om det sikkert også er fornuftig. Nei, vi kan fortsette å spise og drikke det vi har lyst på. Vi må bare lære oss å la være å kjøpe det vi likevel kaster – og kanskje finne frem noen gamle oppskrifter på restemat.

Matkjedene er kanskje taperne hvis vi alle begynte å kjøpe bare det vi vet vi kommer til å spise. Siden en gjennomsnittlig norsk familie kaster fire-fem kilo mat i uka, skulle en tro at dette utgjør en viktig meromsetning som matbutikkene ikke har råd til å miste.

Her kan vi et stykke på vei frikjenne næringen. «ForMat» er næringslivets egen satsing for å redusere mengden mat som kastes. NHO, dagligvarehandelen og næringsmiddelindustrien ønsker å redusere matavfallet med 25 prosent innen 2015. Dette prosjektet har bred offentlig støtte.

Store mengder mat kastes før den når forbrukeren. De pengene kjøpmennene eventuelt taper på at vi handler mindre, kan de tjene inn hvis de selv unngår å betale for varer de må kaste. Misforstått datomerking av mat som tåler lang oppbevaring, har noe av skylden. «Best før» er ikke det samme som «uspiselig etter». Kosmetiske kvalitetskrav, dårlig lagring og mangel på alternativer til dumping forårsaker også at mye går til spille.

Hvis vi ser litt lenger enn bare til maten, må vi erkjenne at vårt økonomiske system langt på vei er avhengig av at vi produserer og forbruker massevis av varer og tjenester som strengt tatt er unødvendige. Vi kjøper mye søppel. Selv Kristin Halvorsen fra miljøpartiet SV oppfordret som finansminister nærmest til uhemmet forbruk da finanskrisen sendte truende skyer innover landet vårt.

En omlegging til en mer bærekraftig økonomi som ikke er basert på overforbruk, vil tvinge seg frem, men det vil ta tid. I mellomtiden kan vi jo begynne med maten. Hva skal til for å stoppe den vanvittige matkastingen? Sikkert er det i alle fall at uvanen ikke er noen naturlov. For ti år siden kastet vi bare halvparten så mye som i dag.

Vinneren av Sofieprisen har klart å få med seg et stort antall av britene, både vanlige folk og næringslivet, på en snuoperasjon. For å demonstrere potensialet, gikk han for litt over ett år siden Jesus i næringen og mettet fem tusen på Trafalgar Square i London, bare på «søppelmat». Alt som ble servert var egentlig kastet, men fullt spiselig. Tristram Stuart selv påpeker at dette var småtteri. Hvis han hadde hatt tilgang til all mat som ble kastet i Storbritannia denne dagen, kunne han mettet 60 millioner!

Også Thomas Hylland Eriksen har nylig skrevet om søppel. I boken «Avfall, søppel i en verden av bivirkninger» betrakter han søppelet som et speil som forteller oss hvem vi er. Han ser på avfallet både helt konkret og metaforisk, og han spør: Hvorfor er forsøpling av hjerner et voksende miljøproblem?

Det er mulig at forsøplede hjerner gir forsøplende mennesker. Kanskje må vi gå i oss selv og rydde opp der, før vi er i stand til å spise opp maten vår.

I mellomtiden må vi bare finne oss i at Stuart og andre kikker oss i søppelkassene.



stein.arne.sether@adresseavisen.no

 
 
På forsiden nå