Kronikk, lørdag 16. april 2011

Testet før livets start

Det er jammen ikke lett å være menneske nå for tiden.

Saken oppdateres.

Ikke alt var gull og grønne skoger før heller, men jammen hadde de det enklere på mange måter.

De ble født, de levde livet slik skjebnen eller Gud hadde bestemt, og døde når det var en tid for det.

Den medisinske utviklingen går fremover i rasende fart, og det finnes mange behandlingsmetoder som vi bare kunne drømme om bare for noen år siden. Og det ser ut til at det er uante muligheter til videre fremskritt, slik at det i fremtiden vil være hjelp og behandling å få for sykdommer man nå må godta å leve med. Dette er veldig bra og gledelig, men som med alt annet så drar det også med seg noen spørsmål og dilemmaer, både etisk og samfunnsøkonomisk. Og ikke minst; gjør alle disse nye valgene og tilbudene at folk har det bedre og føler seg mer lykkelige og friske? Jeg er ikke så sikker på det.

Temaet har på sett og vis fått en ny dimensjon, når det i økende grad gis tilbud til den vordende mor, om undersøkelser som skal avdekke sykdommer og tilstander til barnet, som ennå ikke er født. Det er altså foreldrene, som på vegne av et ufødt barn skal ta valg som angår dette barnet. I ytterste konsekvens kan det bety avgjørelsen om at barnet skal dø.

Dette er tøffe saker, og vordende foreldre kan bli stilt overfor umenneskelige valg. Allikevel vil de fleste av oss vite mest mulig om det ufødte barnet vårt. Stadig flere tar en ultralyd i uke 12, de fleste betalt av egen lomme. Fostermedisinere er naturlig nok ivrige på å få implementert en tidlig ultralyd på det offentliges regning, som kan avdekke en del tilstander så tidlig som mulig i forhold til medisinske tiltak. De forholder seg mindre til den etiske biten, som følger med en slik utvikling. «Alle» vet at man i uke 12 kan oppdage kromosomfeil på fosteret, som ikke så godt avdekkes ved den vanlige ultralyden i uke 18.

NRK Puls fortalte forleden om at det snart vil bli mulig å få tatt en enkel blodprøve av den gravide allerede i uke 6-9, som kan avdekke alle mulige egenskaper hos fosteret. I blodet til mor finnes såkalt fritt føtalt DNA fra fosteret, der man kan finne ut alt fra kromosomfeil til kjønn. Dette er et fremskritt hvis kvinner slipper å ta fostervannsprøve, som kan være risikabelt for fosteret. Men hva hvis det blir brukt til å «velge» seg riktig kjønn på barnet...? Allerede nå kan man kjøpe en slik test på internett, sende noen dråper blod til et firma i utlandet. Uten at norske myndigheter kan regulere det.

Så i fremtiden vil vordende foreldre kunne sitte med kunnskap om fosteret på et tidlig tidspunkt i svangerskapet. Det er vel og bra det. Men samtidig reiser denne stadig økende hungeren etter å vite mest mulig om barnet vi bærer, også mange spørsmål og dilemmaer. For det første: tenk om ikke alt er som det skal? Tenk om man får vite at fosteret bærer på en genetisk sykdom, eller anlegg for å utvikle en sykdom i løpet av livet. Én ting er dersom denne sykdommen ikke er forenlig med liv. En annen ting er dersom vi snakker om en lidelse som ikke er livsfarlig, men at fosteret risikerer å kunne få et handikap eller sykdom i en eller annen grad. Hvor mange spørsmål og dilemmaer vil ikke slike nye tester reise hos kvinnen, midt oppe i en periode i livet, da hun skal kose seg med sin graviditet, være spent og forventningsfull?

Hva gjør man med slike beskjeder om fosteret sitt? Hvor sykt skal fosteret være, eller kanskje bli etter at det er født, før man velger abort? Dette finnes det ikke svar på, og den gravide står igjen som den som må ta disse vanskelige valgene. Da reiser det seg igjen et nytt og viktig spørsmål; hvem er det som «eier» et barn? Er det helt greit at den gravide står fritt til å vite stadig mer om det barnet hun bærer? Jeg syns dette er viktige spørsmål å stille seg, midt oppe i all iveren og gleden ved å gjøre stadig nye fremskritt innen medisinen. Vi hører stadig om at det er kvinnens personlige rett til å få vite, og til å gjøre det hun finner er riktig for seg, dersom hun får informasjon om fosteret hun bærer.

Jeg forstår godt den tankegangen, men er det bare så enkelt? Betyr det at man har rett til å kjenne til alle fosterets gener? Det ufødte barnet har ingen stemmerett her, og kan bli født inn i et liv, der det allerede vites om han eller hun har anlegg for den eller den sykdommen, som kanskje kan bryte ut en eller annen gang i løpet av livet. Kanskje blir personen da «tvunget» til å få informasjon om sin egen helse som han/hun ikke har bedt om, bare fordi foreldrene søkte denne informasjonen før fødselen. Det sier seg selv at dette er vanskelige tema, etisk sett, og som man er nødt til å forholde seg til i debatten om nye medisinske teknikker. Det holder ikke å si at utviklingen tvinger seg frem, uten å ta diskusjonen.

Koker ikke alt dette ned til at vi har så inderlig ønske om at både vi selv og barna våre skal være friske, sunne og leve lengst mulig? Vi sjekker og undersøker og screener, og bruker dessverre mye tid på å bekymre oss unødig om ting, i stedet for å ta livet mer som det kommer. Fordi om et barn ser perfekt ut både ultralydmessig og genetisk, så kan man ikke ha noen garanti for at man får det barnet man har «ønsket» seg. Og det ironiske er, at uansett hvor mye vi har sjekket og forsikret oss om, så kan lynet slå ned uansett. Man kan ikke kjøpe seg fri fra livets vanlige utfordringer, som rommer både glede, sorg, smerte og død.

Dét er selve livet det!

 
På forsiden nå