Kronikk, tirsdag 5. juli 2011

Dr. Innovasjon

Antallet ph.d.-kandidater er doblet siden 2007 og Fagerberg-utvalget har nylig anbefalt at det skal økes ytterligere.

Saken oppdateres.

Hovedbegrunnelsen er at vi lever i et kunnskapssamfunn og en kunnskapsøkonomi: Om Norge skal opprettholde et høyt velstands- og velferdsnivå, er vi avhengige av kunnskapsbasert næringsutvikling og en innovativ offentlig sektor. Så da er det betimelig å spørre seg – hvilken kompetanse har ph.d.- kandidater til å bli jobbskapere? Vil Norge ha innovatører, men utdanner forskere?

Universitetsinnovasjon kan i ytterpunktene enten sees på som en selvfølgelighet eller som en selvmotsigelse. Selvfølgeligheten ligger i at forskning per definisjon er ny – man skal ikke kunne oppnå en grad med en doktorgradsavhandling som ikke er nyskapende. Tidligere var det vanlig å tenke at kunnskap ble skapt på universitetet for så å spres utover samfunnet. I et nyere perspektiv er det slett ikke sikkert at universitetskunnskap er mer troverdig eller mer nyttig enn kunnskap som skapes på andre arbeidsplasser.

På den andre siden ligger innovasjonsbegrepet faretruende nært opptil et paradigme som måler en innovasjon i evnen til å gjøre suksess i et kommersielt marked. En slik definisjon vil utfordre det mange oppfatter som kjerneverdiene for ekte forskningsbasert kunnskapsutvikling. Radikale innovasjoner som er resultatet av en innovasjonsprosess der man har mulighet til å bruke mer tid på det man ikke ser åpenbar, umiddelbar nytte av, er mer i tråd med dette. En økonomisk definisjon på innovasjon har dessuten et innebygget dilemma: Om man aksepterer påstanden om at de mest radikale innovasjonene helst er resultat av åpne, usikre og risikofylte prosesser, ser man også det er få aktører som virkelig kan ta den risikoen som radikal innovasjon innebærer.

Vi legger til grunn et syn på innovasjon som gjør universitetsinnovasjon til en mulighet, men ikke en direkte åpenbar konsekvens av universitetets virksomhet. På den måten legger vi oss imellom syn på innovasjon som nyskaping, uansett form – og vi trer også utenfor den tradisjonelle økonomistiske innovasjonstanken der det er markedet som bestemmer. Innovasjon er en vellykket organisering av nyskaping, uavhengig av synet på profitt. Heller enn å se på markedet som den eneste suksessfaktor kan man vurdere både etter gledes- og nytteperspektiv.

Man kan hevde at universitetet har gjort en dårlig jobb når det gjelder begrepet innovasjon. At økonomene bruker begrepet og fyller det med statistikk, innovasjonsindikatorer og annet prosjektledelsesverktøy er å forvente. For mange innovatører er det nettopp dette ideene deres står og faller på: De er gjerne selvforsynt med ideer, men de trenger hjelp til å strukturere dem. Men dette er bare en bit av bildet. Hvorfor har ikke de humanistiske miljøene har sett sitt snitt til å bidra med alternative forståelser av hva nyskaping er?

Ideen om innovative medarbeidere og innbyggere i organisasjoner og lokalsamfunn er relativt ny; Kunsten var lenge det eneste området der nyskaping var ønsket og tillatt, skriver kunsthistoriker Siri Meyer i «Det innovative mennesket» fra 2007. Hennes spissformulering er at økonomimiljøene har tatt begrepet og i praksis tømt det for innhold, slik at «innovasjon» ble noe som kunne telles og måles, styres og kontrolleres. Samtidig sitter altså kunsthistorikere på alternative tolkninger som ikke har fått samme oppmerksomhet. Innovasjonsbegrepet burde inneholde metoder både for å skape, utvikle og strukturere ideer, fra langt flere perspektiver enn økonomenes. I tidlig fase er det andre metoder som skal til enn å telle. Det samme ubehaget som stipendiater føler ved at de ikke har oversikt over sitt eget prosjekt til alle tider, kan ha en parallell i innovasjon i tidligfase f.eks. i kunsten. Disse perspektivene er imidlertid ikke lett tilgjengelig som del av NTNU sin ph.d.-utdanning. I den grad vi finner fag om innovasjon er de knyttet til grunnutdanning av sivilingeniører eller videreutdanning for folk som ser det direkte behovet for innovasjonsforståelse i sin jobb.

Program for lærerutdanning har både kurs i skapende yrkesutøvelse og i innovasjon i videregående skole. På institutt for materialteknikk kjøres innovasjonsfag med case fra industrien, mens både sosiologi og industriell økonomi gjennomfører kurs i innovasjonsledelse. Her er det mye kompetanse som kunne vært brukt for å tenke kreativt på overgangen mellom forskning og innovasjon, og som kan bidra til å utvikle konkrete løsninger på hvordan ph.d.-kandidater kan få brukt sin kompetanse på nye måter.

Det er en besnærende visjon: At arbeidsgivere fra alle bransjer, fra offentlige, private og ideelle organisasjoner, skal stå i kø for å ansette doktorgradskandidater til å identifisere nye forskningsspørsmål, og til å omsette disse i innovasjonsprosesser. At NTNU sine doktorgradskandidater står aller høyest på ønskelista, fordi de er landets beste på skapende prosesser. Muligheten ligger der, det vi trenger er ekte entreprenørånd for å få dem realisert.

 
        
            (Foto: Therese Alice Sanne)

  Foto: Therese Alice Sanne

På forsiden nå