Signert, mandag 1.august 2011

Norge gråter

For et par uker siden var vi på familietur til Frankrike. Der var det selvsagt lagt inn tur til både Disneyland og Paris, med landemerker som Eiffeltårnet som naturlige stopp. Steder hvor det kryr av turister fra alle verdens hjørner, og folk i alle aldre.

Saken oppdateres.

Barna syns det var stas å se det store rare tårnet som troner midt i Paris, og Disneyland er selve paradis på jord for barn i den riktige alderen. Begge steder var imidlertid tungt bevæpnet politi tydelig til stede, noe som føles litt hustrig for en nordmann, men som vi har lært oss å venne oss til når vi oppsøker steder som kan være yndede terrormål.



Vi forklarte barna dette etter beste evne, og de tenkte ikke mer på de mørkledde mennene som gikk frem og tilbake med årvåkne blikk, med store geværer over skulderen. Vi konkluderte bare med at vi er heldige som ikke trenger å ha slike vakter med pistol gående rundt i vårt trygge, lille Norge.

Så smalt det.



Lille Norge mistet sin uskyld fredag den 22. juli, og vi står sjokkerte og prøver å ta innover oss at bomber og terror ikke er noe vi bare leser om i aviser eller hører om på tv fra andre land. Og enda mer; ugjerningen er utført av en ung norsk mann. Vi blir enda mer forvirret og vantro, for hvem skal vi forklare er «fienden» da¿?



Og hva skal vi si til barna våre, som til nå har levd i den visshet om at terror og bomber er noe som skjer langt hjemmefra og utenfor Norges trygge grenser? De får med seg nyheter, snakk og bekymrede ansikter, og de merker og føler godt at det ikke er helhjertet hvis vi prøver å fortelle dem at alt er trygt og godt her, og at de ikke må bekymre seg. Flere kvelder har vi måttet sitte ved sengen og holde i hånden helt til barna har sovnet, og har måttet love å låse døren slik at ingen slemme menn skal komme inn å ta dem.



Vi er alle rystet helt inn til grunnvollene. Norge er et lite land, med et folketall som en middels storby på kontinentet. Derfor kjenner mange av oss noen som er døde eller direkte rammet av terroren, noe som gjør at tragedien kommer oss så nær.

Og det mest horrible er at hovedmålet var barn og ungdom. Enhver normal person kjenner på det groteske ved dette, og det har nok vært med og satt i gang slike voldsomme følelser og bevegelser i oss alle, ja over hele verden.



Blomsterhavene og lysene overalt i Norge vitner om at folk har behov for å ta del i sorgen og følelsene etter overgrepet mot mennesker og nasjon forrige fredag. Å tenne et lys, eller legge ned en blomst – om det er en rose eller ei – er en måte for folk å gjøre noe, en handling, oppe i den avmakten man kjenner på. De gjør det for de døde, for de skadde, for etterlatte, og også for seg selv. For alle er vi blitt rammet av denne tragedien. Alle må vi omskrive vår virkelighetsoppfatning av vårt trygge lille «Kardemommeland». Vi må ta innover oss at ikke alle er snill og grei, og at det til tross for all verdens økonomi, velferd og forutsetninger for å ha et godt liv her i Norge, finnes mennesker og krefter som ønsker å ødelegge virkeligheten vår. Dessverre vil det kanskje måtte føre til et mer kontrollert samfunn, mer politi som kanskje bevæpner seg mer enn før, og kanskje en større avstand til våre politikere, kongehus og andre utsatte målgrupper.



Norge og nordmenn har de siste dagene vist at vi er flinke til å «ta i et tak» når det røyner på. Vi står last og brast ved hverandre, og det skal mye til å vippe oss av pinnen. La oss bare håpe at all denne spontane varmen, medmenneskeligheten og følelsene får enda bedre grobunn oss i mellom når hverdagen kommer igjen også, for det gjør den.



dr.klm@lykkeligsomliten.no









På forsiden nå