Kronikk, onsdag 4.august 2011

Kristendommens to ansikter

Med hvilken rett kan mannen bak ugjerningene i Oslo og på Utøya gi seg ut for å være en kristen?

Saken oppdateres.

Spørsmålet er allerede tatt opp av erklærte kristne, som alle finner hans oppfatninger fullstendig fremmede.



Trolig er han mer styrt av islamhat enn av kristentro, og han ser på det kristne primært som vestlig kultur og åpenbart ikke som universell nestekjærlighet. Men han hadde planlagt nattverd i en navngitt Oslokirke før terroraksjonen – for å gjøre opp sitt mellomværende med Gud – og vi kommer ikke utenom det brysomme spørsmålet: Hva er det som kjennetegner det kristne – ikke i dogmatisk forstand, men som mentalitet? Spørsmålet er blitt ytterligere aktualisert gjennom de annonserte – men heldigvis avlyste – aksjonene på Stiklestad, rettet mot forslaget om å gjøre stedet til et senter for multikulturell forståelse. Det er ikke rart om mange heller spør seg: Er det noe med det religiøse i seg selv som driver mennesker til vanvidd?



Kristendommen er preget av en dyp konflikt. Vi finner den allerede i gapet mellom Det gamle testamente – «øye for øye, tann for tann», altså hevnens budskap – og det nye testamentet – «gjør mot andre det du vil de skal gjøre mot deg», altså kjærlighetens evangelium. Denne dobbeltheten finner vi igjen gjennom hele kirkehistorien. På den ene siden kirken som maktsyk institusjon, i allianse med konger og keisere, krigsmakt og kapitalkrefter – på den andre siden «de stille i landet», som har tatt troen innover seg, og som har hatt mer enn nok med hverdagen og de gode gjerninger. På den ene siden kampen om de sanne evangelier og den rette tro – med blodige korstog, imperialistiske eventyr og hovmodig misjon i kjølvannet – på den andre siden dialogen, samtalen og møtet mellom trosretninger. Ikke minst viser de to ansiktene seg i hvordan mennesker framstår for andre. Noen ganger møter vi prangende tro og frelsens selvgodhet – andre ganger lutrende tvil og nagende selvransakelse. Noen ganger møter vi strenghet og fordømmelse – andre ganger tilgivelse og barmhjertighet. Noen ganger hører vi om synd og fortapelse, andre ganger om nåde og kjærlighet. Men det er ikke slik at kirken alltid har befunnet seg på den «gale» siden. I noen grad har den også endret karakter – i alle fall i Norge – og framstår i dag som dialogens talsmann og de fremmedes beskytter – for å holde meg til den aktuelle situasjonen.



Hvor kan vi finne forklaring på det vanvittige som har hendt?



Kanskje er det noe å hente hos den politiske filosofen John Gray, i boka Black Mass. Apocalyptic Religion and the Death of Utopia (2007). Der tar han for seg utopiene som har ridd verden – enten med utgangspunkt i religiøse og politiske forestillinger, eller med selve framskrittet som drivkraft. Felles for dem alle er troen på tusenårsriket, der det eneste sanne har seiret, alle er lykkelige og lidelsen er overvunnet. De politiske utopiene finner vi både til venstre og høyre, med sterke eksempler fra forrige århundre (nazismen, fascismen, kommunismen), mens den tekno-vitenskapelige utopisten (alt er mulig) lever i beste velgående, samtidig som rasismen finner stadig nye former. Gray retter særlig oppmerksomheten mot de nye høyreutopiene, spesielt den amerikanske nykonservatismen med sin særegne blanding av økonomisk liberalisme og moralsk konservatisme, i stor grad knyttet til fundamentalistisk kristentro. Etter 11.9 ble denne ideologien rettet mot den islamske verden, og islamofobien grep om seg. Bush kom med den famøse formuleringen om «ondskapens akse», og hevdet at «de som ikke er med oss, er imot oss». Slike enkle forestillinger om det gode og det onde har ikke preget moderne kristendom, hevder Gray. Kristendommen har snarere vært en historisk forutsetning for den europeiske humanismen, for menneskerettigheter og toleranse.





En slik perversjon er det vi finner hos ugjerningsmannen som skaket Norge.





Han anser seg som deltaker i et korstog mot den islamsk-arabiske okkupasjonen av Europa. Slik korsfarerne i middelalderen ble instruert av Paven om at sjansen for frelse og evig liv steg med antall vantro som ble drept, hadde ugjerningsmannen på Utøya fått det for seg at jo flere han drepte, jo mer rettferdig ble han i Guds øyne.



Med et slikt bakgrunnsteppe er det grunn til å feire olsok – og hærføreren Olav – med omtanke, ikke minst på Stiklestad. Kanskje var innslaget tonet ned av arrangøren i år, men for et par år siden stod det å lese i Adresseavisen: «I dag er det duket for ’leikeslaget’, hvor ungene fra femårsalderen og oppover skal få en smakebit av hærlivets gleder, med tresverd og skjold». Forstår unger i femårsalderen hva dette går ut på? Forstår barna – eller for den saks skyld vi voksne – forskjellen mellom denne forherligelsen og den politisk korrekte kritikken av vold og krig? Eller godtar vi snarere den «rettferdige» krigen – der Gud står på vår side i kampen mot de vantro? Men kunne det være rett den gangen, og «vanvittig» i dag? Ligger ikke problemet i selve mentaliteten – at tro skal vinnes ved vold?



Nå er denne mentaliteten – på ubegripelig vis – blitt knyttet til et korstog for «kristne verdier». Særlig vanskelig er det å forstå dette: Det som engang kom som ny tro fra fjerne strøk, og som ble forsøkt nedkjempet med alle midler, er blitt til det norske og nasjonale, knyttet til vestlig kultur og tradisjon. Noen ganger kan en få det for seg at en ny import av religiøst tankegods ikke bare vil være av det vonde. Også kristenheten trenger til fornyelse – eller handler det bare om å holde seg til Bergprekenen?













 
 
På forsiden nå