Kronikk, onsdag 14. september 2011

Hvor er økonomene?

Oscar Wildes definisjon på en kyniker er en som kjenner prisen på alt, men ikke verdien på noe.

Saken oppdateres.

Er økonomene våre slike, der de opptrer som fast kommentatorkorps i etermediene når husholdene våre får råd på bakgrunn av renteøkninger fra Norges Bank, endringer i boligpriser og aksjekurser?



Men med den globale økonomiske krisen kan vi kanskje få økonomer til å se på begrepet som også omkapsler økonomien, nemlig økologien. Dette greske begrepet betyr egentlig læren om husholdet. Økonomer må kort og godt bidra i debatten om en ny og grønn økonomi. Det er nå det skjer.



I april 2011 fløy finansfyrsten George Soros inn 200 akademikere og finansfolk til den lille byen Bretton Woods, på USAs østkyst. Det var her det moderne globale finansmarkedet så dagens lys i 1944. Det Internasjonale Pengefondet og Verdensbanken ble til under den første Bretton Woods-konferansen.



I dag vil George Soros begynne forfra igjen. Han har stiftet instituttet New Economic Thinking. Utgangspunktet hans er at økonomifaget i dag opererer løsrevet fra planeten og avspeiler ikke lenger den virkelige verden. Bretton Woods II skal derfor hjelpe til med å skape bærekraftige økonomiske markeder og alternative måter å måle vekst på.



De fleste er klar over at brutto nasjonalprodukt (BNP) som absolutt mål for hvordan et land klarer seg er gammeldags. BNP koker økonomien vår ned til ett tall – jo større tall, desto sterkere økonomi, men sier ingenting om våre miljø- eller naturressurser. Tvert imot; produksjonen vår stiger på de fleste felt, det vil si at vi fisker ut flere ressurser av havet, vi forbruker mer av vannresurser og jordsmonn, og minsker stadig det lille som er igjen av plass i atmosfæren til CO2, på vår vekstvei til uoversiktlige klimaendringer.



Internasjonalt forsøker nå noen økonomer å integrere flere måleinstrument og den biofysiske verden i sin bokføring. De er opptatte av at vi har en felles utfordring med å forbedre menneskers velferd og levestandard, ikke minst med tanke på klodens fattige. 80 prosent av klodens befolkning lever på under ti dollar dagen. Hovedspørsmålet er om det finnes en måte å gjøre det på, hvor vi samtidig bevarer den grønne kapitalen, økologien, som er en forutsetning for veksten. Dette er fundamental økonomi. Vi må med andre ord lære oss å bokføre miljøødeleggende atferd, og økosystemers avgjørende betydning for livet rundt oss.



Men selv om alternative økonomer har en økende tilhengerskare, så er de ikke nødvendigvis like anerkjente blant andre økonomer. Kanskje norske økonomer kunne gjøre noe til å endre dette bildet? Vi står her overfor noen av de største spørsmålene i det 21. århundre og økonomi spiller en helt sentral rolle. Hvordan får vi et bærekraftig økonomisk system? Slik det nå er, står vi overfor en markant global økonomisk resesjon, noen sier systemkrise, ikke minst pga ansvarsløse politikere i USA. Det gir en gyllen mulighet til å stille spørsmålet: Hvordan får vi en grønn økonomi? Bærekraft og miljøproblemer er ikke det de fleste tenker på som økonomi. Men vi støter på noen helt fundamentale økonomiske problemer, når vi beskjeftiger oss med biologi og natur. Hvordan vurderer vi det som skjer med uttak av naturressurser nå, i forhold til det som vil skje i fremtiden?





Den 78-årige Harvard-professoren Amartya Sen ble nevnt. Han kalles ofte den økonomiske profesjons samvittighet og har skrevet artikler som «Økonomi som en moralsk vitenskap». Det sies at Nobelkomiteen først ga ham prisen i 1998 fordi flere av medlemmene var hardnakkede tilhengere av frihandelsteorier. Sen har vært med på å skape Human Development Index, som legger innbyggernes gjennomsnittlige utdanningsnivå, gjennomsnittelige levealdrer, spedbarnsdødelighet og landets BNP sammen til et tall for landets velferdsgrad. Dette måleinstrumentet går gjennom kontinuerlig finpussing og har i flere år vært den eneste reelle utfordrer til BNP. Men i 2009 leverte økonomene Joseph Stiglitz og Jean-Paul Fitoussi, samt den omtalte Amartya Sen, en ambisiøs rapport til Frankrikes Presiden Nicholas Sarkozy, som gjør seg bruk av hele seks måleinstrument: utdannelse, miljø, sysselsetting, helse, sosiale relasjoner, politiske engasjement og materiell velstand. Noe er på gang.



Overgangen fra å måle bare økonomisk produktivitet til også å måle velvære og velferd er vanskelig, og å kalkulere miljøomkostninger i form av økologiske fotavtrykk, fremtidige omkostninger osv er også komplisert og kontroversielt. Men vi trenger en debatt om dette. Og fagfolk må med, og økonomer må tørre å hive seg inn i debatten, for at både velgere og politikere lettere kan forstå omkostninger ved dagens modell målt opp mot omkostninger og muligheter med en ny og grønnere modell.



Forskning viser at vi ikke blir lykkeligere av en kontinuerlig vekst, men at vi ikke klarer å løsrive oss fra å sammenlikne oss med naboen. Og derfor krever vi stadig mer. Og det blir selvsagt ikke lettere av at næringstopper stadig beriker seg selv gjennom lukrative pensjonsordninger mens de maner til måtehold for resten. Men sammenlikningsgrunnlaget vårt i en globalisert verden bør heler være naboen i fattige land, og våre etterkommere noen generasjoner frem i tid, som skal arve vår felles jord og hjem, med en ressursøkonomi som må henge sammen. Det hele høres begredelig moralistisk ut. Men det må til, og til det trenger vi deltagelse av flere økonomer. Norge er i en unik posisjon til å være med å bidra i den internasjonale debatten.

















 
 
På forsiden nå