Kommentar, torsdag 17. november 2011

Hagen i solnedgang

Rasende som en såret gammel løve forlater Carl I. Hagen (67) den rikspolitiske arenaen. Han har gitt seg selv en patetisk sorti.

Saken oppdateres.

Han trakk seg fra sentralstyret og vervet som Fremskrittspartiets eldregeneral etter å ha blitt vraket som partiets representant i Nobelkomiteen. Allerede for to år siden «underrettet» han Siv Jensen om at han hadde et sterkt ønske om en plass i komiteen når Inger Marie Ytterhorns andre periode var over.
Det var den nå. Men da Frps stortingsgruppe behandlet saken, gikk valgkomiteen inn for at Ytterhorn skal sitte i nye seks år. Hagens navn kom opp som et benkeforslag, men falt med seks mot 26 stemmer i gruppen.

Ingen kan bli mer fornærmet enn Carl I. Hagen når han føler seg tråkket på. Hans evne til å vise sin krenkede stolthet så vi ikke minst da han ikke ble stortingspresident. Nå når hans sårede forfengelighet nye dyp. I sjokk, vantro og sinne pakket han seg ut av kontoret sitt i forrige uke. Han sa opp vervene som sentralstyremedlem og leder av partiets seniorgruppe. I et bittert notat har han i 18 punkter kritisert Siv Jensen og listet opp hvor dårlig han synes han er behandlet.

Den tidligere partilederen har ikke noe lite ego. Det har han heller ingen grunn til. Han utviklet sitt parti fra å være en uryddig samling generelt misfornøyde individualister, også omtalt som bygdetullinger, til å bli en strømlinjeformet partiorganisasjon. Vel måtte han gå hardt til verks, med utrenskninger som bare de mest stalinistiske bevegelser ellers kan oppvise. Få, om noen norske partier, har benyttet eksklusjonsparagrafen så flittig som Frp. Den gamle kongen av «Dolkesjø» føler nå seg selv dolket i ryggen av sine partifeller.

Han oppnådde å bli en av landets mest populære politikere. Under hans og hans egenhendig utkårede etterfølger Siv Jensens ledelse, ble Frp vårt største opposisjonsparti. Hun har arbeidet videre på den grensemuren han bygde opp mot nasjonalistiske partier i våre naboland og ellers ute i Europa. Det har vært en klok politikk som har demmet opp for høyreekstreme politiske bevegelser i vårt land.

Med sitt siste overspill viser Hagen at han er moden for pensjonisttilværelsen. Med sitt fredsraseri har han vist ansikt på en lite sjarmerende måte. Han gikk av som partileder for fem år siden, men har hele tiden virket i partikulissene. Utad har Siv Jensen holdt masken om sin forgjengers mange solospill, også under den siste valgkampen. Hun var ikke begeistret for hans utspill etter 22. juli der han viste dårlig fingerspitzgefühl. Hans kamp for å bli ordfører i Oslo tjente ikke partiet, og viste manglende forståelse for at han ikke akkurat er morgendagens mann i politikken.

Han ønsket å krone sin ellers strålende politiske karriere med en hedersplass i den mest prestisjefylte av alle komiteer, selveste Nobelkomiteen. Tradisjonelt har den vært bemannet av avgåtte, høyt respekterte politikere. Det ville ikke vært unaturlig om han hadde fått et sete under krystallkronene i Nobelsenteret, ved siden av Thorbjørn Jagland. Men Hagen kan ikke ha registrert den siste tids diskusjon om sammensetningen av komiteen, som i utlandet blir oppfattet som en del av norsk utenrikspolitikk. Pensjonerte rikspolitikere bør oftere erstattes med eksperter eller folk fra utlandet, mener mange.

Det har Siv Jensen og valgkomiteens leder, den oppadgående partistjernen Ketil Solvik-Olsen fått med seg. Ved å forlenge kontrakten for Ytterhorn som har sittet i tolv år, risikerer de i alle fall ingen uventede utspill av en type Hagen kunne servert, også i Nobelkomiteen.

Det er Siv som bestemmer i Fremskrittspartiet nå. Carl I. Hagens tid er over.



siri.wahl-olsen@adresseavisen.no

 
 
På forsiden nå