Signert, mandag 21. november 2011

Rettsstaten og åpenhet

De synspunktene som spilles inn når det gjelder hvordan terrorsaken bør gjennomføres, går i mange retninger. Ett spørsmål som er oppe, er om drapsmannen skal få en «talerstol», slik han har ønsket seg. Og det hevdes fra noen å være en frykt for at rettssaken, når den kommer i april 2012, av den grunn kan bli et «sirkus».

Saken oppdateres.

Men: En rettsstat bygger på en del grunnleggende tanker, slik som f. eks. prinsippene om rettssikkerhet og åpenhet.



Helt grunnleggende i en rettsstat er at en tiltalt har rett til å forklare seg i retten. Det ville være helt urimelig å dømme et menneske uten av han fikk komme til orde overfor de som skal avgjøre hans skjebne. Et poeng her er at retten i sin avgjørelse bare kan bygge på det som kommer fram i retten under selve rettssaken; på de bevisene som føres i saken, i retten. Rettssikkerheten ville være laber om retten skulle bygge på det som har stått i aviser eller er vist på tv. Tiltalte har riktignok vanligvis forklart seg for politiet, men dette er forklaringer retten ikke kjenner til.



Formelt sett kjenner retten faktisk bare til én ting når saken starter opp: selve tiltaledokumentet, altså påtalemyndighetens formelle oppsett om hva man mener tiltalte har gjort. Retten får ikke oversendt bevismaterialet i saken, heller ikke de forklaringer tiltalte og vitner har avgitt for politiet. I terrorsaken vil naturligvis både fagdommere og lekdommere ha indirekte kjennskap til temmelig mye i forkant. Også dommere leser aviser og ser på tv. Men opplegget av rettssaken kan rimeligvis ikke avhenge av hvor omfattende mediedekningen har vært.



At han har rett til å forklare seg i retten, innebærer at ja – han vil på et vis få en talerstol, på samme måte som tyver, voldtektsforbrytere og andre drapsmenn. Også for voldtektsofre kan det være svært vanskelig og vondt å høre på tøvete og krenkende forklaringer fra gjerningsmannen. Men dette kan ikke være et grunnlag for å frata tiltalte hans fundamentale rett til å forsvare seg muntlig mot de anklager som er rettet mot ham.



Hvorfor en person har handlet som han gjorde, kan naturlig nok ha interesse i straffesaker. I terrorsaken får det nok neppe noen praktisk betydning for selve resultatet, men tiltaltes framstilling kan likevel tenkes å ha betydning for den rettspsykiatriske vurderingen. Uansett vil det vel være litt merkelig om ikke motivet og tankesettet bak en terroraksjon som denne ble belyst under rettssaken. Og kanskje er nettopp en rettssak den helt riktige konteksten for å få tiltaltes forklaring om dette. Vidkun Quisling fikk for sin del forklare seg grundig om sine motiver under rettssaken mot ham i 1945, i en atskillig mer politisk betent situasjon. Å begrense tiltaltes forklaring til det som er nødvendig for å belyse saken, er rettens ansvar.



Men må nå dette skje åpent? Bør ikke retten lukke dørene, bør ikke folk flest hindres i å ta del i hva dette mennesket forklarer om motivene om hvorfor han gjorde dette?



Vel – dette får den dømmende rett i sin tid ta stilling til. Men for domstolene er det likevel et helt grunnleggende og lovbestemt prinsipp at rettsmøtene er offentlige, og at rettens avgjørelser kan gjengis offentlig. Av alle offentlige organer i dette landet er faktisk domstolene de mest åpne; hvem som helst som leser dette kan møte opp i det lokale tinghuset og overvære de aller fleste rettsmøter. Det skal mye til for å begrense åpenheten. Oftest er det hensynet til ofre som skal forklare seg, som fører til at publikum nektes adgang når forklaringen gis.



Terrorsaken berører oss alle, direkte eller indirekte. Nettopp derfor er det særlig viktig at behandlingen i retten skjer med stor grad av åpenhet.



tor.langbach@domstoladministrasjonen.no









På forsiden nå