Siste stikk, fredag 25. november 2011

Dype stikk i få tegn

Da en svensk journalist fikk høre at hans avgåtte direktør i avisa som må kutte 80 stillinger får ti millioner i fallskjerm, skrev Andreas Ekström historie på Twitter onsdag kveld.

Saken oppdateres.

Denne uka ble den ferske dokumentarfilmen «Page One: Inside The New York Times» vist på Trondheim Dokumentarfestival. Den skildrer omveltningene i mediebransjen i USA etter som gratis nyheter på nett i økende grad har utfordret eksistensgrunnlaget til mediehus tuftet på papiraviser, avhengig av å få betalt for sitt innhold.

Filmen skildrer hvordan gamle giganter i avisbransjen vakler og til og med går under, men også hvordan New York Times forsøker å tilpasse seg nye tider og en verden som blir stadig mer online, stadig mindre papir. Filmen understreker verdien for store og små samfunn i å ha profesjonelle medier som tør og kan ta samfunnsansvar i vanskelige saker. Blogger, sosiale medier og nyhetstjenester som resirkulerer andres nyheter kan ikke erstatte at sentrale primærleverandører av nyheter svekkes eller forsvinner.

Selv om det er stor forskjell på det norske og amerikanske avismarkedet, sliter papiraviser stort sett over hele verden med noe av det samme. Filmen løfter frem hvordan et sosialt medium som Twitter ikke bør sees som en konkurrent, men som et viktig redskap for moderne journalister.

For innvidde har det vært uttrykk for en ny medievirkelighet å følge opptøyene i England eller den arabiske våren fra øyeblikk til øyeblikk på Twitter, ofte med journalister i front som formidlere. Onsdag kveld denne uka begynte svenske og norske tvitrere å peke mot meldingene fra Andreas Ekström, kulturjournalist i den svenske avisen Sydsvenskan i Malmø og Lund.

Hans tradisjonsrike avis sliter økonomisk, har varslet nedbemanning av ca. 80 stillinger, hvorav 40 i redaksjonen. På ferie i Tyrkia fikk Ekström med seg ukas svenske mediesak, om hans avgåtte direktørs fallskjermavtale hvor bonusen økte med underskuddet i avisen, til en sluttavtale verdt ca. 10 millioner. Da begynte han å tvitre.

Han nøyde seg ikke med 140 tegn, men sendte ut en strøm av meldinger glødende av sinne, fortvilelse, men også kjærlighet til sin avis og jobb. «Vet ni vad? Jag tänker inte vara återhållsam och tänka på att jag «representerar tidningen» här via mitt Twitterkonto», meldte han og sendte ut en flom av meldinger som til sammen utgjør en sterk, rørende historie, jevnlig avbrutt av innspill og tanker fra hans voksende publikum.

Han skrev om Bonnier-konsernets millionbelønning av en toppsjef som sviktet, samtidig som unge kolleger står i fare for å miste jobben. «Nu ska jag berätta för er om Sydsvenskan», skrev han før midnatt og tegnet et bilde av sin arbeidsplass og ånden der ved å rose kolleger gjennom et mylder av historier og miljøskildringer, hver på maks 140 tegn.

«Att komma till Sydsvenskan första gången var som att komma hem. Jan Wifstrand samlade alla vikarier till middag. Han kunde allas namn», skrev han om sin første sjefredaktør. Meldingene tegner et portrett av en arbeidsplass, en epoke og følger av strukturendringene som også skildres i dokumentaren om New York Times.

Med et opplag på knapt 120 000 er Sydsvenskan større enn alle norske regionaviser. Gjennom et tresifret antall mikorapporter skrev Ekström en særpreget, ladet historie om avisa. «Det är med Malmö-Lund som med Twitter: Man måste testa för att fatta grejen fullt ut», bemerker han, før han mot slutten serverte et tankekors som vil bli diskutert framover: «Det står i vårt etiska dokument att man ska komma ihåg att man i någon mening representerar arbetsgivaren i sociala medier. Well».

Vel, sjelden har noen med røtter i såkalt gamle medier så effektivt tatt både tradisjon og ny tid på pulsen. I motsetning til den avskyvekkende bonusordningen han kritiserer, er Andreas Ekström en pryd for sin stand.



terje.eidsvaag@adresseavisen.no

 
På forsiden nå