Signert, mandag 12. desember 2011

Et veiskille for Norge og Forsvaret?

Vi har de siste tjue årene opplevd to store sikkerhetspolitiske omveltninger: Sovjetunionens fall i 1991 og terrorangrepene mot USA i 2001. Nå står vi ved et nytt, tredje tidsskille som på sikt kan vise seg å være mer grunnleggende.

Saken oppdateres.

«Den arabiske våren» kunne knapt forutses for bare ett år siden, og det er ingen garanti for at de arabiske landene rundt Middelhavet utvikler seg i en fredelig og demokratisk retning. Veksten i land som Kina, India og Brasil gjør at USAs og vestens dominerende stilling gradvis avløses av en ny verdensorden.



Norge ligger «øverst i Europa», med suverenitet over et havområde som er fem ganger større enn landarealet, i nær kontakt med Arktis og med grense til Russland. Nordområdene er strategiske satsingsområde for vår utenrikspolitikk, og viktig for norske interesser er suverenitet, energiressurser, marine ressurser og forskning.



Norge forvalter Arktis i nært samarbeid med andre land, som Russland, USA, Canada og våre nordiske naboer. Verden har et voksende behov for energi, og teknologiutviklingen gjør det mulig å utvinne ressurser under krevende arktiske forhold. Klimaendringer fører til nye sjøruter i det samme området. Vi ser derfor en markant økende interesse også fra aktører, som Kina, EU, India og mange andre. Det er interessant å merke seg at EU nå har begynt å interessere seg for Svalbard, og i enkelte miljøer i Brussel stiller man spørsmål ved Norges suverenitet. Dette bildet vil måtte prege norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og også hvilke valg vi må ta for Forsvaret i den nærmeste framtid.



Vi søker sikkerhetsforankring primært gjennom medlemskapet i Nato, og gjennom øvelser og forhåndslagring av materiell trygger vi evnen og viljen i alliansens medlemsland til å komme til unnsetning ved behov. Det er likevel grunn til å merke seg at de betydelige reduksjonene i forsvarsbudsjettene i Europa og i USA vil kunne påvirke både evnen, og viljen, til å sende militære styrker nordover om en situasjon skulle oppstå.



Vi må altså være forberedt på å ta ansvar for større deler av vår egen sikkerhet selv, for vi kan ikke godta at andre nasjoner tar seg til rette innenfor våre suverenitetsområder. Vi må alltid søke å løse konflikter gjennom samarbeide, dialog, og politiske virkemidler, men vi må samtidig være beredt til å bruke militære makt for å forsvare norsk suverenitet.



Derfor må vi ha en betydelig militær kapasitet slik at en eventuell militær aggresjon kan møtes med resolutte, kompetente og slagkraftige mottiltak. Da kan vi håpe at terskelen for aggresjon blir så stor at en eventuell opponent vegrer seg mot å forsøke.



Vi trenger et oppdatert situasjonsbilde gjennom god etterretning. Vår evne til å drive luftkontroll er en forutsetning for egne sjø- og landstyrkers evne til å operere, og nye kampfly vil være viktig for vår evne til å hevde nasjonal suverenitet og opprettholde nødvendig grad av kontroll i eget luftrom. Vi må ha et sterkt Sjøforsvar, og både luft-, sjø- og landstridskrefter må kunne produsere styrker som tilfredsstiller kravene til kollektivt forsvar. Samtidig må de være relevante og tilgjengelige for flernasjonal krisehåndtering.



Forsvarssjefen har nå lagt fram sitt råd for den videre utviklingen av Forsvaret. Det viktigste budskapet der er, etter min mening, at det nå er på tide at politikerne betaler for det Forsvaret de sier at de vil ha: Det Forsvaret Norge som selvstendig nasjon faktisk trenger.



ofauske@yahoo.no









På forsiden nå