Signert, fredag 16. desember 2011

Når gavene blir mange...

Det var nylig én av mange barnebursdager i huset, og som ellers ble poden spurt om hva gaveønsket var. «Vet ikke!», lød svaret.

Saken oppdateres.

Stadig oftere syns jeg det er responsen når det er snakk om å høre gaveønsker til bursdager eller jul, enten det er til egne unger, tante- eller fadderbarn. Barna aner ikke hva de ønsker seg, og vi har ikke peiling hva vi skal kjøpe til dem. Da ender det gjerne opp med en pengeslump, eller noe vi tror de vil bli glade for eller trenger.

Trenger og trenger, fru Blom, det er vel nettopp det som er saken; vi har så mye allerede i vår trygge og mette verden, at vi sjelden mangler noe, enten vi er store eller små.

Lekekassene med Barbie, Lego og Pokemon er fulle, og klesskapet tyter av klær. Det er begrenset hvor mange hoppetau de kan bruke, klinkekuler de kan samle, og i uteboden flyter det av fotballer, akebrett og sparkesykler. Ikke orker de å ta med fotballen inn når det regner heller, for det er da ikke så nøye, man kan jo bare kjøpe en ny!

Det er et begrep som heter «å glede seg som en unge til julaften». Vi kjenner vel denne følelsen; det kribler i magen, og man klarer nesten ikke å sovne kvelden før noe spennende skal skje, fordi man venter på noe man har gledet seg til med stor forventning. Det er en herlig følelse, spesielt når den kulminerer i oppnåelsen av å få eller utrette noe man har hatt så store forventninger og spenning til. Tenk om nettopp den gaven ligger under juletreet, eller om jeg klarer å få til akkurat det målet som jeg har satt meg! Hos de helt små ungene ser man ofte denne umiddelbare gleden og fryden, når de får noe de blir glade for. Det behøver ikke å være store tingen, før øynene glitrer og kroppen kribler. Etter hvert som de blir større skal det mer til for å skape ekte begeistring, i takt med at gavehaugene blir stadig større enten det er juleaften eller barnebursdag.

Hva så, når vi og barna får det vi ønsker seg eller har lyst på, hele året, uten at det er noe vi trenger å spare til, eller ønske oss lenge? Ikke gidder unger å ønske seg sykkel eller ski til jul, for det får de jo allikevel... Det er selvsagt ikke slik for alle, og mange også her på berget kjenner på trange kår. Men denne følelsen av inderlig å ønske seg noe, og å måtte spinke og spare i lange tider; den følelsen er det mange barn og unge som ikke får oppleve ofte i vår rike og mette virkelighet.

Vi ser det hos oss voksne også; vi går til stadig nye anskaffelser av ting og tang, selv om skapene er fulle nok fra før. Det er alltids en ny dings på markedet, som vi ikke visste at vi hadde bruk for, før vi så den hos naboen. Går man en tur langs Trondheims hovedgate, så forstår man at folk tydeligvis handler mange ting og saker, for bortover gaten selger annenhver butikk «ting», puter, nips eller interiørartikler av typen skilt med ordlyden «Peace», «Love» eller «Angel». Vi leser interiørblogger som aldri før, og kjøper puter til sofaen i den fargen som er mote akkurat nå, før de skiftes ut med nye så snart det er andre farger som gjelder. Så vi voksne er kanskje ikke så mye bedre enn barna våre...?

Det er faktisk en utfordring å lære barna måtehold, og å gi dem en ekte forståelse av at de fleste av oss her i landet er utrolig privilegerte og heldige. Jeg øynet et håp og ble litt tilfreds da en liten frøken her i huset gikk til anskaffelse av en «fattigboks», der hun samler inn penger til barn som lider i Afrika. Med vaffelsalg og innsamling av tomflasker har hun funnet en måte å vise at hun tenker litt utenfor sin egen lekekasse.

En liten trøst og døyvet samvittighet for en mor, i det minste...!



dr.klm@lykkeligsomliten.no

 
På forsiden nå