Kronikk, onsdag 28. desember 2011

Etter Durban

Jo, det kunne ha gått verre. Men er det noe å juble over at Kyotoavtalen forlenges – når vi vet at CO2-utslippene har økt med 49 prosent siden 1990.

Saken oppdateres.

Bare i 2010 økte utslippene med nesten seks prosent (Nature Climate Change). Mer enn noen gang er det grunn til å spørre: Hvor er det skoen trykker?



Hvis klimaproblemet er menneskeskapt, er det virksomheten vi driver som er årsak, knyttet til produksjon og forbruk av varer og tjenester, transport inkludert. Det er herfra utslippene kommer. Da koker det ned til tre faktorer: de kravene vi stiller (hvor mye vi ønsker oss), antall mennesker på kloden og teknologiens betydning for reduksjon av utslipp.



Mange fester sin lit til teknologien. Et uttrykk for denne optimismen finner vi i boka Factor four, som kom for noen år siden. Tittelen henspiller på å produsere dobbelt så mye basert på halvparten av ressursene. Det er da også denne tendensen vi ser på energisektoren, at industrien bruker mindre og mindre energi per produsert vareenhet, enten det gjelder flatskjermer, sko eller bøker. Og utslippene av klimagasser følger i stor grad energiforbruket, så lenge vi holder oss til fossil energi, som fremdeles utgjør mer enn åtti prosent av det globale forbruket.



Men samtidig med denne gevinsten kjøper vi mer og mer av de samme varene. Forbruket og vareproduksjonen øker langt mer enn de potensielle gevinstene ved ny teknologi, med større utslipp som sluttsum. Heller ikke hjelper det med mindre utslipp fra nye biler og bedre isolasjon i hus, når vi kjører stadig mer og skaffer oss større hus og hytter. Det hjelper heller ikke med fornybar energi så lenge den kommer på toppen av et økende energiforbruk. Vi står altså overfor et kappløp mellom løsninger og problemer. I desperasjon argumenteres det nå for kjernekraft; det sier mye om risikoen en er villig til å ta.



Mange er bekymret over økende antall mennesker, og snakker om overbefolkning. Tenk på hva som skjer når kineserne tar etter oss rikinger! Kanskje slår de oss snart på fornybar energi, men de bygger også et nytt kullkraftverk annenhver dag. Vi glemmer at Europa er den tettest befolkede verdensdelen, og at vår velstand så langt har vært mulig gjennom å trekke på ressurser utenfor verdensdelen.



Derfor er det grunn til å rette oppmerksomheten mot den første faktoren i regnskapet, de materielle kravene vi stiller, og da skifter perspektivet fra overbefolkning til overforbruk, underforstått i den rikeste del av verden. Forbruk krever produksjon, produksjon krever energi, energiforbruk (fossile kilder) genererer utslipp. Vi kan ikke lenger snakke om ”reduksjon av utslipp” uten å se sammenhengen med generelt energiforbruk – og den underliggende årsaken: økonomisk vekst. Finanskrisen i 2008 minte oss om dette; da sank utslippene av klimagasser for første gang i moderne historie. Jeg er godt kjent med forestillingen om at økonomisk vekst kan frikobles fra energiforbruk og klimautslipp, men jeg tror ikke på den. Enda mindre fester jeg lit til det ”postindustrielle samfunnet”, som ikke innebærer annet enn at energikrevende teknologi flytter arbeidsplassene vekk fra vareproduksjonen, mens det derimot spys ut mer varer enn noen gang. Hva verre er: Teknologiske løsninger er gjerne kostbare og har økonomisk vekst som forutsetning; en evig og umulig regress. Vi kan verken bevilge eller finansiere oss ut av klimaproblemet. Det forhindrer ikke at det fins nyttig teknologi.



I vårt land står det særlig mellom to av faktorene: I hvor stor grad kan vi redusere klimautslippene gjennom teknologiske løsninger, og i hvor stor grad må de komme gjennom nye standarder for hva vi kan tillate oss? I rapporten fra lavutslippsutvalget (2006) heter det: ”En radikal omlegging av norsk livsstil i mer klimavennlig retning vil kunne redusere framtidige utslipp mye. Utvalget har likevel ikke valgt å anbefale dette, blant annet fordi vi mener det vil være en umulig politisk oppgave”. Dette sier noe om posisjonene i miljødebatten. Månelandingen skal jeg forbigå i stillhet.



På 1970-tallet var det mange som tok til orde for et moderat tempo i norsk oljeutvinning. Denne debatten har opphørt, og det letes etter og pumpes olje som aldri før. Ola Borten Moe sier bare det de største politiske partiene mener. En av konklusjonene i Brundtlandrapporten (1987) var at energiforbruket måtte halveres i rike og industrialiserte land, til fordel for en vekst av forbruket i den tredje verden. Da planene om norsk gasskraft begynte å ta form på 1990-tallet, het det at all kraft skulle gå til eksport.



På den ene siden avdekker klimaproblemet fysiske grenseverdier. Men denne erkjennelsen faller sammen med den etiske fordring – stilt overfor dem som allerede merker konsekvensene og aller mest: kommende generasjoner. De utopiske løsningene er et uttrykk for avmaktens optimisme, og det er ikke der håpet ligger. Men verken erkjennelsen av fysiske grenser eller den etiske fordring er lett å omsette i personlig praksis, enn si til politisk handling. For det er vanskelig å få i pose og sekk. Vi kan ikke protestere mot enhver energiutbygging – vekstens forutsetning – og samtidig kreve økte standarder på alle områder. Heller ikke kan vi skylde på andre land eller gjøre oss avhengige av kvotekjøp og regnskogshandel. Markedsøkonomien står laglig til for hogg, men vi later til å være avhengige av dens frukter. Og ingen av oss vil miste arbeidet. Så hvor starter vi? Med å ta selve erkjennelsen inn over oss: Det vil komme til å koste.

































 
        
            (Foto: Eeg, Jon)

  Foto: Eeg, Jon

 
        
            (Foto: Knut Okkenhaug)

  Foto: Knut Okkenhaug

På forsiden nå