Kronikk, tirsdag 3. januar 2012

Jugend-byens forfall

Et sameie røsker ut 107 år gamle inngangsdører som er tegnet av Norges kanskje fremste jugendstilarkitekt. Spiller det noen rolle?

Saken oppdateres.

Uten debatt forringes i høyt tempo et av Trondheims viktigste arkitektoniske særtrekk.

Trondheim omtales ofte som trebyen i kraft av sine store store, sammenhengende trehusområder. Færre er klar over at Trondheim kanskje også er landets fremste jugendstilby, i hard konkurranse med Ålesund. Som mange vet brant Ålesund i 1904, midt i den norske høykonjunkturen for det vi i dag omtaler som jugend eller art noveau, ca. 1900–1912.

Byen ble derfor bygd opp i den nye motestilen. At Trondheim har så mange bygninger i denne stilarten skyldes en byggeboom som varte helt til utbruddet av 1. verdenskrig i 1914, og at byen både hadde et kunstindustrimuseum og en arkitektutdanning som hver på sin måte stimulerte til en rik og blomstrende arkitektur. Til en sammenligning ble storbyer som Oslo og Bergen begge rammet av et krakk omkring år 1900 som førte til lite bygging.

Mens folk flest nok ofte har satt pris på jugendstilen med dens lekne dekor – se for eksempel Karl Norums hovedpostkontor i Trondheim – ble mange arkitekter etter hvert mer skeptiske og oppfattet snarere stilen som en unødvendig hindring på veien fra historismen til modernismen. Etter annen verdenskrig ble også angrepene på jugendstilbygninger alt vanligere. Selv i en by som Brussel, hvor den nye arkitekturens vugge stod på 1890-tallet, er bare brøkdeler av bebyggelsen igjen. Trondheims jugendbygninger berget derimot lenge nokså godt, med en del triste unntak.

Det mest kjente av disse er trolig rivingen i 1962 av forlystelsesstedet Hjorten i Ila, oppført i dragestil, en norsk søster av jugendstilen. I senere tid er det likevel flere faretruende tegn. De fredede jugendbygningene klarer seg nok noenlunde, slik som arkitekt Johan Osness´ murgårder på Kalvskinnet: «Det engelske kvarter». Men selv E.C. Dahls Stiftelse, som Arne Gunnarsjå har kalt «et av Trondheims mest fremtredende eksemplarer» i art nouveau-stil er nylig blitt alvorlig forringet med vinduer med løse sprosser og ufølsom fortetting på nabotomter. I forbindelse med byggingen av Comfort Hotel i Krambugata for noen år siden ble en svært velbevart jugendbygning revet. Forfallet begynner gjerne med utskifting av vinduene, noe man kan forstå fra et energisynspunkt. Men erstatningene er sjelden gode. Deretter kommer som regel turen til takskiferen. Etter 100 år er det som regel modent for omlegging, men blir nå nesten alltid erstattet med sementstein, eller imiterte skiferfliser. Har man flaks, stopper det der. Noen insisterer likevel også på å skifte ut inngangsdørene, uten særlig praktiske grunner. Da disse ofte er husets fremste pryd er bygningen da blitt så estetisk svekket at den mister all interesse.

Resterende smijernsornamentikk og pussdekor fremtrer nå snarere som en hån og en påminnelse om hvilke verdier som er gått tapt. Hvordan har det kunnet gå så langt? Én side av saken er at det neppe har vært noe stort engasjement for denne arkitekturen fra noen. Også i en by som Ålesund hvor jugendarkitekturen er blitt byens fremste merkevare, er det stadig nye angrep på disse bygningene. I Trondheim har interessen i det store og hele vært liten. Det finnes for eksempel ikke en egen bok om Trondheims jugendarkitektur, bare en håndfull artikler og hovedoppgaver. Man klarte aldri i Trondheim å forankre respekten for kulturminnene hos både politikere, administrasjon og byens borgere etter 1970-tallets vernebegeistring. I Plan- og bygningslovens § 92 heter det at «kommunen skal se til at historisk, arkitektonisk eller annen kulturell verdi som knytter seg til et byggverks ytre, så vidt mulig blir bevart». Men hvilke disse verdiene skal være, og hvor lista skal ligge, er det kommunens sak å slå fast – det lokale selvstyret rager høyt. Signalene om «hvor og hvordan» skjer gjennom spesialregulering til bevaring og ved de markeringer som finnes på byantikvarens kart. Fra da av er det ikke lenger en frivillig sak, men noe man har bundet seg til, og hvis kommunen svikter skal fylkeskommunen tre inn som vaktbikkje. Verken kommunen eller fylkeskommunen bør være konfliktsky – hvis disse instansene ikke tidlig klarer å slå fast hvor skapet skal stå, er løpet kjørt. Signalene om at alt er lov oppfattes lynkjapt av endringskåte utbyggere og huseiere.

Alle kan peke på hva noen annen har fått lov til, og redselen for beskyldninger om forskjellsbehandling paralyserer både byråkrat og politiker. Ikke engang et soleklart tilfelle, slik som fjerningen av en 107 år gammel dør, tegnet av en av landets fremste jugendarkitekter, Johan Osness, får de kulturminnesakkyndige i kommune og fylkeskommune til å slå neven i bordet. Antakelig foretrekker de å lage en ny plan om registrering av jugendarkitekturen mens de faktiske verdiene smuldrer vekk mellom fingrene. I mellomtiden drar byens borgere, byråkrater og bystyremedlemmer på storbyferie til byer som Barcelona, Krakow og Riga for å nyte de vakre byrommene. Noen kjøper kanskje også en fin plakat med fotografier av Trondheims eldre porter og dører, samtidig som de faktiske portene ligger i en container med kurs for fyllinga. Dessverre er det i dagens Trondheim så å si fritt frem for å maltraktere kulturhistorisk verdifulle bygninger med mindre de er fredet. Få privatpersoner bryr seg, ei heller det offentlige. Og så innbiller vi oss at turister skal komme og beundre byen vår, og at vi vil ha noe av verdi å overlate til barna våre.

 
På forsiden nå