Kronikk, onsdag 4. januar 2012

Ikke til å leve med

De fleste av oss blir litt engstelige når vi passer andres barn.

Saken oppdateres.

Vi synes brått bilene på veien kjører for fort. Vi synes plutselig flammene i peisen slikker for høyt. Vi er engstelige for at noe skal skje med barna vi passer på. For det hadde ikke vært til å leve med. Vi orker ikke tanken på å møte en mamma eller en pappa og fortelle at noe gikk galt. Slik skal det være når det offentlige tar ansvar for barn også. Men det har ikke bare vært slik. Adresseavisen trykket nylig en artikkelserie om barnevernsbarn som har blitt misbrukt i fosterhjem, avlastningshjem eller av støttekontakter. Historiene gjør meg opprørt. Det skal ikke være slik at barn som har fått en dårlig start i livet blir sviktet for andre gang. Av dem som skulle hjelpe. Det viser at barnevernet vårt ikke er robust nok. Og det viser at arbeidet vi har satt i gang med å bygge opp tjenestene er skrikende nødvendig. For vi er i gang. Vi kaller det barnevernsløftet. Og nå begynner vi så smått å se resultatene: Flere barn får hjelp.

«Barnevernet tok barna.» Det var en del medieoppslag med slike titler for noen år tilbake. Historiene ble ofte fremstilt som om følelsesløse barnevernsansatte rev gråtende barn fra kjærlige foreldre. Jeg skal ikke mene noe om disse historiene. Men de skremte nok foreldre fra å ta kontakt med barnevernet når de trengte hjelp. Og de skremte nok skoler, barnehager og naboer fra å melde fra når de fryktet at barn ikke hadde det bra.

Nå ser det ut som om dette har endret seg.

Rundt 50000 barn fikk hjelp fra barnevernet i fjor. Det er en økning på nesten 3300 sammenlignet med året før.

Halvårsrapportene fra kommunene i år viser også at vi er på rett vei. Antallet saker som barnevernet undersøker har økt med ti prosent sammenlignet med samme periode i fjor. Økningen i mottatte meldinger til barnevernet er på åtte prosent. Vi ser at flere foreldre ber om hjelp. Og vi ser at skoler, barnehager og andre melder fra når de ser at barn ikke har det bra. Jeg er glad for å se at regjeringens barnevernsløft gir resultater. Bare i år har vi fått 400 nye stillinger i barnevernet. Men vi ser at veksten i saker også er stor. Derfor trapper vi opp innsatsen enda mer neste år. Det vil gi 70 nye stillinger.



Barnevernsløftet handler også om organisering. Vi må vurdere hvilke oppgaver kommunene og staten skal ha. Og hvilke krav som skal stilles. Et eksempel er tilsynsførerordningen. Alle barn i fosterhjem skal ha en egen tilsynsfører som passer på at de får omsorgen de trenger. Adresseavisen har vist oss at ordningen ikke fungerer bra nok. I et intervju med avisen forteller Ann Helen Nilsen om hvordan fosterfaren misbrukte henne seksuelt i fem år. Hun forteller om ulike tilsynsførere som kom og gikk. Fosterfaren ville ikke la Ann Helen og lillebroren snakke med dem alene. –Så når de spurte hvordan vi hadde det, sa vi bare at vi hadde det bra. Vi sa det samme hver gang, forteller Ann Helen.

Slik skal vi ikke ha det. Derfor jobber vi nå med å bedre tilsynsførerordningen.



Departementet arbeider for fullt med den fremtidige organiseringen av barnevernet. Forslag til lovendringer vil bli sendt på høring neste år. Barnevernsløftet handler også om hvilke prioriteringer vi gjør når mor og far ikke greier å ta vare på barna sine. Mange mener barnevernet har for høy terskel for å ta over omsorgen for barn. Tidligere leder i foreningen for barnevernsbarn, Renathe Arevoll har tatt dette opp i Aftenposten: –Ingen opplever at hjelpen kom for tidlig. Alle jeg snakker med forteller at de skulle ønske de hadde blitt fjernet fra foreldrene på et tidlig tidspunkt, sier hun. På samme tid mener noen foreldre at barnevernet tar barna bort fra familien uten at det er nødvendig. På internett ligger det mange fortvilte historier fra foreldre som savner ungene sine, og som mener at barnevernet har misbrukt makten sin.



Det er et overordnet prinspipp i barnevernloven at barnets behov for beskyttelse og omsorg skal veie tyngre enn foreldrenes rettigheter. Men vi har også det biologiske prinsipp som slår fast at det beste for et barn er å vokse opp sammen med egne foreldre. Dette er motsetninger vi må tørre å diskutere. Vi har derfor satt ned et utvalg som nå ser på det biologiske prinsippet i barnevernet. Målet er å få fram forslag som skal sikre barns rettigheter. Barns rett til medbestemmelse er svært viktig for oss i arbeidet med å gjøre barnevernet enda bedre.



For de fleste barn er det bedre å vokse opp i en familie enn på en institusjon. Vi jobber derfor med å skaffe flere fosterhjem. Fosterforeldre gjør en uvurderlig innsats for å gi barn en ny start i livet. I Adresseavisen forteller Aina hvordan det var å komme fra et dårlig fosterhjem til et godt fosterhjem. –Jeg visste ikke hva omsorg var før jeg kom dit. Hver morgen stod jeg opp til varm havregrøt med sukker og melk. Først da jeg hadde det bra, skjønte jeg hvor jævlig jeg hadde hatt det, sier hun.



Den siste tiden har vi også sett eksempler på hvordan fosterhjem ikke skal være. Vi har lest om overgrepsdømte som har vært fosterforeldre. Det skal ikke kunne skje igjen. I høst innførte vi krav om politiattest både for fosterforeldre, ansatte i barnevernet og barnevernsinstitusjoner. For når barnevernet tar ansvaret for barn skal de passes ekstra godt på. Det er slik det skal være når man ser etter andres barn. Noe annet er ikke til å leve med.



















 
        
            (Foto: Scanpix)

  Foto: Scanpix

 
        
            (Foto: VEGARD EGGEN)

  Foto: VEGARD EGGEN

På forsiden nå