Signert, tirsdag 10. januar 2012

En amerikaner i Kabul

Luften var kald og klar da vi krysset oss vei med vårt tungt pansrede kjøretøy gjennom den kaotiske formiddagstrafikken i Kabul sentrum.

Saken oppdateres.

Det var lørdag og ikke mange dagene til jul, men det var smått med julestemningen i gatene. Bare en enslig gateselger ved inngangen til Zharnigar-parken satt med en trillebår full av fiken og ledet tankene ufrivillig mot den kommende julehøytidligheten. Vi var på vei til et lenge ønsket møte med Nancy Dupree, en legende i afghansk kulturliv.



Nancy Dupree er amerikansk, men har bodd i Kabul siden hun i 1962 kom hit med sin mann Louis Dupree. Louis var arkeolog og ble betraktet som en av de fremste faglige autoriteter på afghanistans kulturhistorie i USA. Han døde kort etter den sovjetiske invasjonen men Nancy fortsatte å bo det meste av tiden i Kabul under den blodige perioden med borgerkrig og Talibanstyre. Da hun for noen måneder siden besøkte USA fikk hun et råd av sin lege om ikke å flytte tilbake av medisinske årsaker. «Jeg vil aldri få det så godt her som i Kabul», svarte hun og reiste kort tid etter tilbake til den krigsherjede byen.



Nancy har skrevet en rekke bøker og undervist om afghansk historie og kultur. Men det som har gjort henne til en institusjon er hennes enestående innsats for å bevare afghansk kulturhistorie. Etter en ide fra mannen Louis opprettet hun i 1989 Afghanistan Centre at Kabul University. På sine mange reiser rundt om i Afghanistan hadde Louis Dupree nemlig blitt smertelig klar over hvor utsatt afghanske kulturminner og -miljøer var for å forsvinne, og han besluttet seg for å starte et ressurssenter som skulle arbeide for å ta vare på afghansk kultur. Det ble Nancy som realiserte drømmen. Formålet med senteret er å bidra til å styrke den afghanske nasjonsbyggingen ved å formidle kunnskap om landets historie og kulturtradisjoner til beslutningstakere, planleggere og afghanske politikere. Et annet av Nancy Duprees initiativ er opprettelsen av The Louis and Nancy Hatch Dupree Foundation i 2007, i utgangspunktet en veldedighetsorganisasjon som har som mål å styrke bevisstheten og kunnskapen om det afghanske folks historie i USA, støtte bevaring og restaurering av kulturhistoriske minnesmerker samt styrke det kulturhistoriske formidlingsarbeidet ved senteret.



Sammen med Grete Løchen fra den norske ambassaden kjører vi gjennom campusen på støvete grusveier, forbi krattskog og falleferdige bygninger. Vi nærmer oss universitetsbiblioteket og ser Nancy Dupree sitte på en pinnestol utenfor hovedinngangen. Temperaturen er bare et par grader over pluss, men inne i lokalene der fjernvarmen ikke virker, er det rått og trekkfullt og gjør kulden gjennomtrengende. Vi forstår hvorfor Nancy valgte å sitte utenfor. Bokreoler i lange baner står fulle av bøker, de fleste av nyere dato siden så mye av den eldre litteraturen har gått tapt. I en stor, dårlig opplyst lesesal sitter noen studenter og hutrer seg gjennom pensum.



Nancy er langt opp i 80-årene, men full av vitalitet. Hun forteller livlig om det fantastiske arbeidet Senteret har gjort under vanskelige forhold for å bevare litteratur, tidsskrifter og aviser som takket være hennes innsats ellers hadde gått tapt under de kaotiske 1990-årene. Nancy viser oss inn i et oppvarmet rom hvor noen medarbeidere sitter og digitaliserer samlingene. Ved døren står en metallkasse på hjul full av bøker. Dette er bøker som skal ut til folk på landsbygda. Nancy forteller engasjert om senterets initiativ for å få i stand et mobilt bibliotek slik at fattige folk på landsbygda kan få tilgang til bøker og stimulert til lesning. «60 prosent av befolkningen består av barn under 15 år. Det de trenger mest av alt er utdannelse og kunnskaper om sitt eget lands historie!» Hun lukker døren bak oss og vi følger henne gjennom den iskalde hallen og ut i solen. Det er fortsatt kaldt, men varmen har vi allerede fått gjennom denne spinkle, gamle kvinnens kraft og engasjement for et hardt prøvet folk i et sønderrevet land.



axel.christophersen@vm.ntnu.no











På forsiden nå