Kronikk, mandag 30. januar 2012

Seltun innfrir!

Da Kristian Seltun ble ansatt som sjef på Trøndelag Teater, fryktet mange at repertoaret ville bli dominert av alternativ, smal og sær norsk og utenlandsk samtidsdramatikk.

Saken oppdateres.

Som tidligere leder for Teaterhuset Avant Garden i Trondheim og Black Box Teater i Oslo, er neppe noen så godt bevandret i denne typen dramatikk som han. Før tiltredelsen 1. januar 2010 forsikret imidlertid Seltun om at repertoaret ikke ville bli preget av dette.

Var hans forsikringer ment kun for å berolige et engstelig publikum? Hva viser en nærmere undersøkelse av repertoaret på Trøndelag Teater i de 20 oppsetninger som har hatt premiere i Seltuns to første sjefsår, og de titalls som skal ha premiere i 2012?

Seltuns vårsesong 2010 fikk naturlig nok innslag av langtidsplanleggingen som den avtroppende teatersjefen Otto Homlung nødvendigvis hadde måttet foreta. Men allerede den tredje premieren, Henrik Ibsens En folkefiende, fulgte opp ett av Seltuns repertoarløfter; nemlig årlige Ibsen-oppsetninger. I 2011 sto Et dukkehjem på repertoaret, og i 2012 følger Gengangere. Seltun opprettholder dermed Trøndelag Teaters rike Ibsen-tradisjon. Foruten Nationaltheatret har intet annet teater spilt så mye Ibsen etter krigen om byens teater.

Dessuten fikk både En folkefiende og Et dukkehjem en spesiell kunstnerisk utforming. For andre gang siden Hovedscenen ble innviet i 1997, ble scenens unike fleksibilitet utnyttet. Første gang var da Peer Gynt i Catrine Telles regi, ble spilt i et veikryss med publikum på fire sider. I Carl Jørgen Kiønigs regi ble En folkefiende fremført i en hesteskoformet sal med publikum på tre sider. Aktørene balanserte på kanten av et basseng med det fordervede badevannet. Et gedigent monument utgjorde bakgrunnen hvor vannspeilet ble reflektert på en meget effektfull måte. Til slutt slo monumentet sprekker, og tittelbokstavene raste ut. I Et dukkehjem ble det dukkehjemaktige i ekteparet Helmers relasjon tydeliggjort ved et overdimensjonert interiør. Utkledd som Elvis ble Torvald Helmer avslørt som den livets skuespiller han egentlig er.

Ved å løfte disse Ibsen-oppsetningene ut av den titteskapsscenen Gamle Scene er samtidig som begge fikk originale kunstneriske innfallsvinkler, appellerte de til et ungdommelig publikum. Nettopp dette er svært viktig for rekrutteringen av nye publikummere. Dette utgjør åpenbart en av Seltuns overordnede målsettinger.

Seltuns klassikerfokus gjelder ikke bare Ibsen. Høstsesongen 2010 åpnet med en meget ungdommelig Romeo og Julie. De sentrale aktørene var i den rette alderen, og scenebildet var befriende minimalistisk. Dermed kom Shakespeares følelsesladede tekst veldig tydelig frem.

I 2012 står Ludvig Holbergs klassiker Jeppe på Bierget på repertoaret. Lite tyder på at dette vil bli en tradisjonell oppsetning. Ifølge Seltun vil da heller ikke teaterets nye Jeppe bli utstyrt med noen tradisjonell nattlue.

I Seltuns sjefsperiode er klassikerne, hvor Tarjei Vesaas’ Fuglane også hører med, blitt modernisert uten at de er tilført forstyrrende elementer. De sterke og involverende tekstene har dermed blitt fremhevet.

Før tiltredelsen uttalte Seltun at han ønsket å gi rom for et bredt, folkelig teater gjennom musikaler og juleforestillinger for familier. I sin første sesong realiserte han dette med en svært sprudlende, meget energisk og ungdommelig versjon av Spring Awakening. Rock’ Roll Wolf våren 2011 ble en meget spennende musikal med innslag for alle i en familie. Våren 2012 er det premiere på den kjente musikalen Hair. Den vil trolig trekke både unge og nye publikummere samt litt eldre med tidligere positive opplevelser av den. Det er tydelig at Seltun legger opp et musikalrepertoar som skal tilfredsstille et bredt sammensatt publikum.

Juleforestillingene er blitt dekket av Virginias brev med urpremiere i november 2010. I november året etter oppsøkte familier Et juleeventyr, som også ble spilt i 2007, og julen 2012 er det klart for nok en reprise på Jul i Prøysenland, som ble fremført både i 2007 og 2008.

Disse reprisene kan skyldes manglende fantasi, dårlig tilbud på typisk julerelaterte stykker, eller en bevisst strategi fra Seltuns side. Det kan synes som om han ønsker å etablere et fast repertoar bestående av et knippe velegnede stykker som kan hentes frem jul etter jul. Dette står i motsetning til Nationaltheatrets ene faste juleforestilling Reisen til julestjernen.

På ett punkt kan det synes som om Seltun har sviktet: Hans instruktørkorps kan neppe karakteriseres som neste generasjon i norsk teater. Han har engasjert regissører blant landets mest erfarne, kjente og dyktige. Men her som ellers i livet: Alder og antall år med erfaring handler om tall. Oppsetningene har vært kunstnerisk ungdommelige i kreativitet og dertil utfordrende og spennende. Da spiller det mindre rolle hvem instruktørene er. Det avgjørende er hvordan stykkene iscenesettes og spilles.

Seltuns repertoar, både det som har hatt og skal ha premiere, har på ingen måte vært preget av ny og sær moderne dramatikk. Forhåndsengstelsen har ikke slått til. I forhold til egne utsagn om teaterets repertoarprofil, har Seltun innfridd. Han har gjort kloke repertoarvalg som er veltilpasset teaterets scener, kunstneriske personale og ulike publikumssegment. Under Kristian Seltuns sjefperiode er Trøndelag Teater blitt et meget spennende teater.



















 
        
            (Foto: Mariann Dybdahl)

  Foto: Mariann Dybdahl

 
        
            (Foto: JOAKIM SLETTEBAK WANGEN)

  Foto: JOAKIM SLETTEBAK WANGEN

På forsiden nå