Kronikk, onsdag 1. februar 2012

Slaget på Domkirkegården

Saken oppdateres.

Når vi på avstand engasjerer oss i det folkelige demokratiseringsopprøret i de arabiske landene, og støtter folkets kamp for fred, demokrati og menneskerettigheter blant annet på Tahrir-plassen i Kairo, skal vi ta med oss at det ikke er mer enn 70 år siden en stor del av Trondheims befolkning samlet seg i protest mot et totalitært regime, og for trosfrihet, demokrati og rett til å holde sine egne gudstjenester og møter. 1.februar er det 70 år siden daværende domprost Arne Fjellbu holdt sin «protestgudstjeneste» i Nidaros Domkirke, mens politiet sto utenfor og hindret folk i å komme inn.



Etter at Norge var okkupert i 1940 og styre og ledelse av landet var overlatt til et totalitært nazistisk mindretall, ble det etter hvert klart at kirken – med sitt budskap om respekt for menneskeverdet og evangeliets bud om trosfrihet og fred – var på kollisjonskurs med statsledelsen og den av myndighetene oppnevnte kirkeledelse. Det hele endte med et brudd mellom kirke og stat 1.påskedag (5.april) 1942. En av de viktigste grunnene til dette, var «Slaget på Domkirkegården» i Trondheim, 1.februar 1942. Det kirkelige miljøet rundt Nidaros Domkirke hadde i tiden etter 1940 markert en fundamental uenighet i alt det som okkupasjonsmakten og det NS-dominerte kirkestyret sto for.



I forkant av søndag 1.februar 1942 hadde Kirkedepartementet gitt ordre om at gudstjenesten ikke skulle holdes av noen av kirkens prester, men av en NS-vennlig sogneprest. Det skulle feires i Nasjonalhelligdommen at Vidkun Quisling denne søndagen ble innsatt som «ministerpresident» og leder for «en nasjonal norsk regjering» på Akershus. Med domprost Arne Fjellbu i spissen ble det protestert heftig under henvisning til kirkeretten og til de kirkelige ordninger der menigheten ikke kan instrueres av noen statsmakt. Kirkedepartementet sto fast på sitt, og Fjellbu fikk ikke lov til å holde søndagens gudstjeneste klokken 11. Byens prester ble innkalt til drøftinger, og man var enige om at domprosten skulle holde en «alternativ» høymesse kl. 14. Det ville også gi byens øvrige menigheter og presteskapet anledning til å møte opp og gi domprosten og frihetskampen sin støtte.





I sitt bokverk «Nidaros Erkebispestol og Bispesete 1153-1953» beskriver Trygve Lysaker levende utviklingen i begivenhetene. Da søndagens offisielle gudstjeneste var avholdt, med banner, hakekorsflagg og den foreskrevne hyllest til «ministerpresidenten», begynte folk å samle seg til domprost Fjellbus alternative gudstjeneste. Allerede kl. 13.25 var langkoret (østskipet) fylt opp, og hundrevis av mennesker var på vandring mot kirken. Etter ordre fra den lokale NS-lagfører gikk politiet til aksjon, stengte kirkedørene og gikk løs på folkemengden med køller for å hindre dem i å komme inn mot kirken. Men menigheten lot seg ikke fordrive. I bitende februarkulde sto etter hvert flere tusen mennesker på kirkegården. Ikke et ord ble sagt. Politiet holdt dørene lukket. Volden opphørte, og stemningen var trolig elektrisk. Så dro byens avsatte ordfører Ivar Skjånes av seg hatten og stemte i den gamle salmen «Vår Gud han er så fast en borg», og i protest mot det nasjonalsosialistiske maktapparatet stemte menneskemassen i, så det kunne høres inne i kirken og langt utover byen. Deretter overtok res.kap. Håkon Pharo og metodistforstander Anker Nilsen som forsangere, og hele den store forsamlingen avsang «Gud signe vårt dyre fedreland» før man avsluttet med «Ja vi elsker¿».



«Slaget på Domkirkegården» startet et kirkeopprør som fortsatte med at ministerpresident Quisling avsatte domprost Fjellbu 20.februar 1942. Den 24.februar nedla landets biskoper sine embeter i protest, og første påskedag, 5.april, ble det fra de aller fleste av landets prekestoler lest opp et manifest «På kirkens grunn¿», som siden har vært retningsgivende for all tenkning omkring forholdet mellom stat og kirke i Norge.



70 år senere er det nå duket for et forslag til grunnlovsendring, der forholdet mellom kirke og stat skal løses opp. Denne gang skjer det i pakt med konstitusjonen. Vi har frihet til å tenke og utvikle dette på demokratisk vis. Men noen selvfølge er det ikke. For bare 70 år siden måtte det virkelig kamp til også hos oss. Nå er det Midtøstens folk som har sine slag og sin Tahrir-plass. Historien kan lære oss at de trenger vår støtte.





















 
 
        
            (Foto: Rune Petter Ness)

  Foto: Rune Petter Ness

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå