Signert, mandag 6. februar 2012

Kampen om klimaet

Mens snøstormen hyler i Marokko, folk fryser i hjel i Bulgaria og regnet høljer ned over mine gode venner i Longyearbyen, utsetter regjeringen klimameldingen enda en gang. Det gjør de antagelig rett i.

Saken oppdateres.

Vi har en ny rar vinter. Høytrykk over Sibir presser kaldfronten sørover og åpner for varme luftstrømmer mot nord. Noen skylder på global oppvarming, andre forklarer det med naturlig ekstremvær. Kanskje står frontene der også for regjeringspartiene?



«Time out» i klimapolitikken er en internasjonal trend. USA og Kina vegrer seg mot forpliktende tiltak. Kineserne prioriterer økt levestandard for massene fremfor kutt i utslipp av klimagasser. Tea Party bevegelsen i USA avviser kunnskapsgrunnlaget. Som konsekvens melder også andre seg ut. Finanskrisen gjør det ekstra vanskelig.



I fagmiljøene lever klimaforskningen som før, ganske uberørt av politiske svingninger. Fysikere følger de store prosessene fra øvre atmosfære og ned i havdypene, biologer studerer livet til vanns og på land og logger endringer gitt av høyere temperatur, glasiologer følger isbreene, teknologer jobber med tiltak, mens geologer samler informasjon om tidligere tiders klima. Kunnskapen blir stadig sikrere. Tallet på forskere som avviser at vi står overfor en menneskeskapt, global oppvarming blir stadig mindre.



Klimapolitikken har aldri vært bedre faglig fundert enn den er i dag. Klimaforskningen har aldri vært bredere. Samtidig er interessen hos folk flest på et lavmål. Hvorfor?



Forskerne lyttes ikke til i samme grad som før. Tvert om har skepsisen økt. Det bidro til den politiske klimaendringen at media begynte å pirke i forskernes rapporter. Der fant de feil, tvil og usikkerheter. Tilliten til klimapolitikken sank – også i Norge. To år etter København-møtet kan vi konstatere at skepsisen fortsatt lever. Derfor hører vi heller ingen ramaskrik som følge av at klimameldingen utsettes. Det fremste miljøpartiet av alle taper stemmer i bøtter og spann.



Har vi noe å lære av dette? Kanskje skal vi bringe litt mer ydmykhet inn i klimadebatten. Klimaprosessene er uhyre sammensatte. Det er mye vi ikke vet. Naturlige variasjoner har pågått fra tidenes morgen og før vi forstår dem er det vanskelig å sette to streker under svaret for hva som er menneskeskapt. Det er min opplevelse at økt forståelse for kompleksitet og usikkerhet styrker oppslutningen om klimasaken. Folk flest skjønner føre-var prinsippet. Enkle skremmebilder skytes så altfor lett ned.



Til dette kommer kompleksiteten i samfunnet. Klimapolitikken stanger mot næringspolitikken og energipolitikken og velferdspolitikken og finanspolitikken. Det internasjonale samfunn har bygd en infrastruktur for energiforsyning som det vil ta mange tiår å endre. Quick fix finnes ikke.



Jeg tror at mye av ansvaret for at klimasaken mistet oppslutning hviler på forskere og politikere som oversolgte budskapet. Som UNIS-direktør i Longyearbyen ble jeg stadig oppsøkt av fremstående politikere som kom til Svalbard for «med egne øyne å se isen smelte». Kanskje sto det noen der oppe i plaskregnet i forrige uke også? Kanskje gikk snøstormen i Marokko dem forbi?



Hvorfor klarer ikke SV og Ap å bli enige om klimameldingen? Så vidt jeg forstår presser SV på for en mer ambisiøs politikk enn det Ap, med støtte fra Sp, er villig til å godta. Er det ille? Fra klodens ståsted er det nok det. Mens forhandlingene går i ring stiger temperaturen på jorda, og skadevirkningene øker tilsvarende. Det haster med å snu utviklingen.



På den annen side må ikke politikerne kjøre hardere enn folk flest er villige til å akseptere. Tiltakene vil kreve forsakelser fra hver enkelt av oss, derfor må klimapolitikken ha tillit i befolkningen. Folk må kunne akseptere virkelighetsbeskrivelsene på tvers av politiske skillelinjer. En klimapolitikk uten støtte fra det norske folk vil aldri lykkes.



På Svalbard er temperaturen tilbake under null. Snøen i Marokko har smeltet. Jeg tror det er viktigere enn noen gang at Norge får en klimapolitikk som har tverrpolitisk støtte og som nasjonen kan samle seg bak. Derfor er det greit at regjeringen bruker tid på klimameldingen. Et halvgodt kompromiss mellom partienes lett tilslørte kjepphester er antagelig den verst tenkelige løsningen akkurat nå.









På forsiden nå