Kronikk, lørdag 25. februar 2012

De flinke i skolen

Å dele elevene på grunnskolen inn i mer «like» elevgrupper, kan være et tiltak for å utvikle og motivere alle elever, også de mest begavede.

Saken oppdateres.

De internasjonale skoleundersøkelsene, TIMMS og PISA, har vært lite hyggelig lesestoff for dem som ønsker en høy andel norske elever med topp kompetanse. Vi må bli flinkere til å identifisere og dyrke fram fremtidens enere; de som kan bruke kunnskapen på en kreativ og produktiv måte.



I et arbeidsdokument fra EUs database for informasjon om utdanningssystemer blir de ulike utdanningssystemene i Europa sammenlignet med tanke på hvordan de mest begavede elevene tas vare på. Det norske skolesystemet blir beskrevet som ekstremt inkluderende. Skolesystemet møter elevene i en tro på at den enkeltes potensial utvikles best i blandede elevgrupper.



Øvrige norske særtrekk er mangel på et begrepsapparat for å beskrive de begavede elevene, manglende fokus på disse elevene i lærerutdanningen og, i motsetning til elevene i den andre enden av prestasjonsskalaen, mangel på egnet kartleggingsverktøy for å identifisere dem. Dette gjør at vi kommuniserer lite om disse elevene. Hvem er de? Hvilke behov har de for tilrettelegging i opplæringen? Den danske barnepsykologen Ole Kyed viser i boken «De intelligente børn» fra 2007 at begavede barn risikerer å underyte og utvikle atferdsproblemer i skolen om de ikke får undervisning tilpasset sine behov. Dette kan få negative konsekvenser for både eleven selv og samfunnet.



Disse elevene har det vært lite forskning på i Norge. I 1969 disputerte Arnold Hofset med sin avhandling «Evnerike barn i skolen». Etter det og fram til tusenårsskiftet har det vært tilnærmet helmørkt. Det siste tiåret har trenden derimot snudd. Jeg har kun funnet én hovedfagsoppgave om temaet fra 90-tallet (1991). Fra perioden etter 2003 har jeg derimot funnet seks hovedfags- eller mastergradsoppgaver om temaet. Den samme tendensen ser vi i norske nyhetsmedier, med økende antall reportasjer om denne elevgruppen. Hovedbudskapet er bekymring for hvordan vi ivaretar framtidens enere, spydspissene i kunnskapsnasjonen. Jeg tror denne bekymringen er velbegrunnet. Dagens inkluderende enhetsskole klarer ikke møte denne elevgruppens behov.



Norsk skole er bygd på likhetsprinsippet. Det kan tolkes på to måter. Enten som et mål om at alle skal være mest mulig like etter et visst antall år på skolen, eller at alle skal få like muligheter for optimal vekst. Dessverre tror jeg den første tolkningen er mest dekkende for dagens Norge. Ressursene blir primært brukt på dem som sliter i skolen, for de begavede vil jo greie seg godt uansett. Ja, det er mange elever som presterer godt, men vi vet lite om dette er de elevene som har størst potensial for å utvikle eksepsjonelle ferdigheter. Mange elever presterer godt fordi de er flinke til å reprodusere kunnskap. Det er ikke primært disse elevene fremtidens Norge trenger. Vi trenger de som evner å bruke det de lærer i reelle situasjoner og er kreative når de står overfor nye utfordringer.



Jeg mener utfordringene i dagens norske klasserom er mer sammensatte enn tidligere, blant annet på grunn av nedleggelse av spesialskoler, økt innvandring og at begge foreldrene jobber utenfor hjemmet. Jo mer sammensatt og kompleks en elevgruppe er, jo vanskeligere er det å ivareta prinsippet om tilpasset opplæring. En mer homogen gruppesammensetning, vil altså gjøre det enklere for læreren å tilpasse opplæringen til den enkelte elevs ståsted. Internasjonal forskning er ikke entydig når det gjelder læringsutbytte i homogene elevgrupper. Mangel på relevant forskning fra vårt ekstremt inkluderende skolesystem, gjør at vi vet lite om hvilke resultater en organisering i mer prestasjonslike elevgrupper kunne ha gitt. Med bakgrunn i dette er jeg overrasket over at så mange avviser en slik organisering. Jeg tror elever på alle nivå kunne hatt fordeler med undervisning i mer homogene grupper.



I skolen er det et mål å utvikle mestringsorienterte elever – elever som blir motiverte av å få det til. Med dagens skolesystem risikerer vi det motsatte av hva vi ønsker, nemlig mer prestasjonsorienterte elever. En prestasjonsorientert elevs innsats på skolen blir styrt av den ytre faktoren «å være klassens beste». Det er ikke lyst til å lære, eller interesse for faget, som avgjør elevens innsats. En begavet elev kan oppnå klassens beste resultat uten å utvikle gode læringsstrategier og arbeidsvaner. Prestasjonsorienterte elever er mindre utholdende i sitt skolearbeid og takler motgang og utfordringer dårligere enn mestringsorienterte elever. Sjansene for å møte mer jevnbyrdige elever øker etter grunnskolen. For prestasjonsmotiverte elever kan dette oppleves som svært belastende. Dersom elevene mangler verktøy og indre driv for å takle denne motgangen, er det lett å gi opp eller velge en mindre krevende karriere.



Organisering i homogene elevgrupper er her noe helt annet enn inndelingen i «ungdomsskole light, medium og heavy», som kursplansystemet på 60–70 tallet førte til. Jeg argumenterer for lokale grep for å kunne tilby alle elever utfordringer tilpasset sitt nivå. Den offentlige skolen har som mål å redusere sosioøkonomiske forskjeller. For å oppnå dette, må prinsippet om tilpasset opplæring være et reelt tilbud for alle elever. Mer homogene elevgrupper kan være et skritt i riktig retning for å sikre like utviklingsmuligheter og optimalt læringsutbytte for alle elever.































 
På forsiden nå