Signert, tirsdag 28. februaar 2012

Folkelig engasjement

I det siste har NTNU Vitenskapsmuseet kommet i fokus i massemedia på en slik måte at museet må reflektere over sin rolle og funksjon som kulturinstitusjon og myndighetsutøver innen kulturminnevernet.

Saken oppdateres.

NTNU Vitenskapsmuseet er blitt utfordret på sine intensjoner om å være en åpen og demokratisk institusjon, det som så fint i dag kalles kulturdemokratisering.



Den ene saken går tilbake til 2010, da museet gjennomførte en arkeologisk undersøkelse i boligfeltet Humlehagen på Ranheim. Aftenposten, og senere flere andre aviser, skrev om undersøkelsen på basis av en kort populærvitenskapelig artikkel og en fantasifull rekonstruksjonstegning som fremstiller et religiøst opptrinn i det som artikkelen målbærer som de fysiske restene etter en førkristen offerplass.



Det førte umiddelbart til reaksjoner da det ble erkjent at restene etter den påståtte offerplassen var fjernet og at Riksantikvaren, som har det formelle beslutningsansvaret i frdsningssaker, ikke gikk inn for fredning. Det ble opprettet en gruppe på Facebook, «Bevar veet på Ranheim», med over 470 medlemmer som krevde at «veet» skulle bevares. Da gruppen ikke fikk gjennomslag for dette – de fysiske restene var allerede fjernet som en nødvendig del av de arkeologiske undersøkelsene – gjennomførte en håndfull mennesker medio februar i år en demonstrasjon foran Riksantikvarens kontorer i Oslo med blant annet krav om en strengere Kulturminnelov for i fremtiden å hindre det som hadde skjedd på Ranheim.



Vitenskapsmuseets rolle i saken ble omtalt i lite flatterende ordelag, blant annet ble det ettertrykkelig slått fast at museet ikke hadde gjort jobben sin. Da museet gikk ut i massemedia for å forklare museets rolle og beslutninger, blant annet om å fjerne levningene som en nødvendig konsekvens av en faglig forvarlig gjennomføring av den arkeologiske undersøkelsen og at tolkningen av levningene som rester etter en førkristen offerplass foreløpig var langt fra sikker, ble museet møtt med at det var ikke den type informasjon man var interessert i å motta. I det hele tatt gikk mye av kritikken indirekte på at informasjonen i og om saken hadde vært nærmest fraværende i det offentlige rommet.



Den andre aktuelle saken handler om Kulisteinen fra Smøla: Steinen ble for kort tid siden innskrevet i Norges Dokumentarvliste på grunn av at den bærer en lang runeinnskrift som omtaler navnet Norge og kristendommen for første gang her til lands. Straks dette ble kjent, ble steinen krevd tilbakelevert av bonden på gården der steinen opprinnelig har stått før den i 1913 var blitt flyttet inn til Trondheim. På Vitenskapsmuseet sto steinen først i hagen, men ble senere flyttet innendørs og fikk i 1997 en dominerende plass og et eget rom i den nye Middelaldersamlingen. Steinen vil ikke bli levert tilbake til Smøla tross bonden og ordførerens anmodninger om det, fordi Vitenskapsmuseet har et lovpålagt ansvar for sikring, bevaring og tilgjengeliggjøring av steinen som en del av vår felles historiske kulturarv.



Også i denne saken var engasjementet stort og museets ansatte ble mer eller mindre treffende karakterisert som «velutdanna, ikkerøykende, fastlønna, finttenkende, budsjettsugere med lønnstrinn 64 og to etternavn!» I begge tilfeller handler reaksjonene om at det folkelige engsjementet blir konfrontert med lover, regler og prosedyrer som har en funksjon opp mot det å sikre kulturminnene som felleskapets kulturgods. Det som i utgangspunktet har til hensikt å ivareta demokratiske verdier, fortsatt som felleskapets eiendom, blir mistolket og fremstilt som det motsatte av grupper og individer med særinteresser. Reaksjonene er ikke overraskende siden verken Riksantikvaren eller Vitenskapsmuseet har klart å etablere en dialog basert gjensidig innsikt, respekt og forståelse for hva vernemyndighetenes beslutninger på den ene siden handlet om, og på den annen siden folkelige forventninger og ønskemål. Uten et lokalt, folkelig engasjement vil bunnen gå ut av kulturminnevernet og museumssektoren vil vakle i sin rolle som kulturinstiusjoner. NTNU Vitenskapsmuseet gjør en betydelig innsats for å ivareta et slikt lokalt engasjement, men mye tyder på at her har det gått feil. Det må vi lære av, uansett motreaksjonenes art. På den annen side er en god dialog et felles ansvar om det skal bli noe mer enn simpel krangel i det offentlige rommet.



axel.christophersen@ntnu.no



På forsiden nå