Siste stikk, onsdag 11. april 2012

Slår på blikktrommen

Günter Grass (84) slår så hardt på blikktrommen at det gir gjenlyd langt inn i Midtøsten-politikken.

Saken oppdateres.

Like oppunder påske publiserte den tyske forfatteren et prosadikt der han kritiserer Israel for å true med et angrep på Iran. Med en aldrende manns hang til pompøsitet, går han over grensene for hva særlig en tysk forfatter kan tillate seg å si om Israel. Hans overdrivelser blir møtt med tilsvarende overdrivelser fra israelsk side. Kritikk av israelsk politikk blir av regjeringen nærmest rutinemessig sidestilt med antisemittisme. Nobelprisvinneren i litteratur for 1999 og forfatteren av «Blikktrommen» ble derfor erklært persona non grata av regjeringen i Israel.



Den formelle begrunnelsen er forfatterens nazifortid. Han meldte seg inn i Waffen-SS som 17-åring, noe han holdt hemmelig helt til 2006. Ifølge en israelsk lov kan folk med en fortid som nazist nektes innreise til landet. I går fulgte den israelske forfatterforeningen opp med fordømmelse av Grass. I den samme opphissede overdrivelsens ånd sier forfatterforeningen at Grass sluttet seg til et korstog mot staten Israel allerede før han hadde fått hakekorset av klærne sine.



Diktet «Det som må sies», gjendiktet til norsk av Erik Fosnes Hansen, er ikke akkurat det mest sublime Grass har skrevet. Det ble trykket i flere tyske aviser før jødenes viktigste høytid. Her omtaler han seg som en «overlevende». Det er en ordbruk som faller overlevende fra Holocaust og deres etterkommere tungt for brystet. Han anklager Israel for å ville rette det første slaget «som kan utslette det iranske folk». Det er ikke til å undres over at israelske politikere reagerer på en slik beskyldning, som fremsettes med begrep som gir assosiasjoner til deres eget folk som ble forsøkt utryddet.



Det uheldige med forfatterens overdrivelser, er at de gir overdrivelser tilbake som reaksjon. Dermed blir ikke en vesentlig del av innholdet hørt, når en gretten gammel gubbe roper med store bokstaver til andre gretne gubber som bare hører det de vil høre. De israelske politikerne leser kun ordet antisemittisme ut av budskapet fra Grass. Slik kan det gå når forfatteren unnlater å nevne at det er Israels regjering han kritiserer, ikke folket.



Spaltisten Gideon Levy i den liberale avisen Haaretz er blant de få israelske stemmene som sier at Grass har et visst grunnlag for sin kritikk. Landets regjering bør lytte til noe av det han sier, mellom overdrivelsene. Det er blitt en refleks at israelske myndigheter på autopilot oppfatter all kritikk som antisemittisme, også den som er berettiget og kommer fra venner.



Tyskland er mer enn noe annet land i Europa, Israels venner. Det har sammenheng med nazismen og Holocaust, som var et tysk ansvar. Tysk skyldfølelse er en dyp og viktig årsak til at kritikken mot deler av israelsk politikk har vært vesentlig mildere enn i mange andre land. For Tyskland er Israels sikkerhet en grunnleggende verdi.



På sin måte vil Günter Grass pirke borti det han omtaler som en selvpålagt taushet. Det kan være på høy tid at lokket som har ligget over tysk Israel-debatt, blir fjernet, og at det blir mer legitimt også for tyskere å kritisere Israels politikk i full åpenhet. Men fordi Grass bruker så store ord og setter sin egen person i midten, kan han ha sløst bort anledningen. Han roper så høyt at ikke bare israelere går i skyttergraven. Det gjør også mange tyske politikere. Han gir seg selv rollen som den som bryter tausheten, fordi han er «overtrett av Vestens hykleri» overfor «opphavsmannen bak den tydelige trusselen». Det er en trussel om angrep på Iran som ikke er fremsatt.



Når det som må sies akkompagneres av slagene på en blikktromme, drukner budskapet i skrammel og bråk.









 
På forsiden nå