Signert, tirsdag 24. april 2012

Hjelpeløs hjelper

Man finner det i de fleste store virksomheter: Spesialiserte yrker og funksjoner som skal bidra til effektiv drift. Tanken er at man skal rendyrke funksjoner slik at alle kan konsentrere seg om det man kan best.

Saken oppdateres.

Vi kjenner det fra sikkerhetsselskaper på flyplasser, eller renholdsbedrifter i sykehusene og i offentlig forvaltning. Buss- og lastebilselskaper har ikke egne verksteder lenger, men har satt bort arbeidet med vedlikehold og reparasjoner til profesjonelle aktører. Gjennom forhandlinger og anbud kan man skaffe seg kvalitet i tjenestene til en fornuftig pris. Dermed kan de som kjøper disse tjenestene konsentrere sin egen virksomhet og sin administrasjon inn mot det de egentlig er til for.



Også i Forsvaret kjøper vi tjenester, og den største aktøren er Forsvarsbygg (som ikke er en del av Forsvaret). De eier og forvalter Forsvarets bygninger og boliger, har ansvar for renhold og vedlikehold, de avhender og utrangerer bygg som Forsvaret ikke lenger trenger, og ved behov bygger de nytt. En viktig forskjell fra eksemplene utenfor Forsvaret, er at det ikke foregår noen anbudsprosess. Forsvarsbygg har monopol, og den prisen de krever – og den kvaliteten de leverer – må Forsvaret akseptere. Også dersom prisen for for eksempel renhold øker med over 20 prosent fra ett år til det neste, for akkurat den samme tjenesten. Forsvaret må betale, og allerede pressede drifts- og øvingsbudsjetter får seg en ytterligere knekk.



La meg presisere: Forsvarsbygg har mange dyktige, hyggelige og serviceinnstilte medarbeidere ute ved Forsvarets avdelinger. De gjør så godt de kan, og det er ikke deres feil at prisene går i været. De vet godt at det de får anledning til å bruke på vedlikehold av for eksempel boliger er alt for lite. Faktisk er det så lite, at alle som har eid noe som er større enn et hundehus, forstår at det foregår en styrt nedgradering av boligen. Det er altså ikke behovet som bestemmer hvor mye penger det er lov å bruke. Først når det blir påvist mulig helseskade og saken kommer i avisen, skjer det noe. Siden dette er så vanlig, må man gå ut fra at dette er en villet praksis.



I forrige uke ble standarden på Forsvarets boliger tatt opp i spørretimen i Stortinget. Forsvarsministeren svarte blant annet dette: «Forsvarsbygg (skal) ikke leie ut boliger, eller bygg for øvrig, som er i en slik forfatning at det kan oppstå fare for liv og helse.» Det er ganske imponerende at en statsråd må fortelle Stortinget at en statsbedrift ikke skal leie ut boliger som kan være helseskadelige. Og det er forstemmende at konkrete eksempler fra Trøndelag har vært med på å få saken opp i spørretimen. Jeg har ikke noen oppfatning av hvor mange boliger Forsvarsbygg skal ha i Trøndelag. Men jeg forlanger det selvsagte, nemlig at de boligene som faktisk finnes ikke skal utgjøre en helserisiko for de som bor der.



For Forsvaret gjør utgiftene til Forsvarsbygg et stadig større innhogg i driftsbudsjettene. Om utviklingen fortsetter, vil vi snart ikke ha penger til stort annet enn lønn, husleie, renhold og vedlikehold. Samtidig øker «overskuddet» i Forsvarsbygg til å være i milliardklassen. Det blir ikke mye forsvarsevne av det. Intensjonene var sikkert de aller beste: Man skulle synliggjøre hva det faktisk koster å forvalte bygg og anlegg, og man skulle stimulere til å få avhendet de bygningene som man ikke har bruk for. Og Forsvarsbygg skulle være «hjelperen». Men nå er det nok. Tiden er overmoden for å gjøre tingene annerledes. «Hjelperen» er hjelpeløs, og er i tillegg blitt alt for kostbar.



ofauske@yahoo.no











På forsiden nå