Kronikk, torsdag 31. mai 2012

Truet villaks,
beskyttet oppdrett

Laksesesongen står for døren, og ivrige laksefiskere over hele landet er i full gang med å glede seg til årets lakseinnsig. Hvordan blir det i år?

Saken oppdateres.

Årlige svingninger er naturlig og noe av det som gjør laksefiske så fascinerende. Likevel er trenden for villaksbestanden i Norge negativ. I 46 elver er laksen utryddet. Ifølge Direktoratet for naturforvaltning er laksen tapt eller truet i 20 prosent av de 481 registrerte laksevassdragene i Norge. Derfor vil en av fire norske lakseelver være helt stengt for fiske i sommer. Så er spørsmålet: Hva er årsaken og hva kan gjøres?

De viktigste truslene mot villaksen som vanligvis nevnes er kraftproduksjon, sur nedbør, parasittsykdommen Gyrodactylus salaris, klimaendringer og oppdrett. I dag er fokuset størst på negative påvirkning fra lakseoppdrett. En rapport fra Vitenskapelig råd for lakseforvaltning i 2011 konkluderte med at: «Lakselus og rømt oppdrettslaks ble vurdert som de eneste klart ikke-stabiliserte eksistensielle truslene mot villaks.»

Oppdrettsnæringen har i hovedsak en tredelt strategi for å forsvare seg mot kritikken, og akkurat som villaksinnsiget synes det som om hovedstrategien varierer fra år til år. De tre strategiene er:

  1. Vi jobber knallhard med å redusere vår påvirkning.
  2. Oppdrett er så viktig for nasjonen at vi må tåle noen problemer.
  3. En kan ikke bare skylde på oppdrett for det finnes også andre påvirkningsfaktorer.

I de senere år har næringen først og fremst lagt vekt på den førstnevnte strategien som passet godt i årene hvor en klarte å redusere lakserømmingen. Imidlertid gikk rømningstallene i helt feil retning i fjor, noe som har ført næringen over på strategi 2.

For tiden kan vi se et uttrykk for denne strategien på tv gjennom reklamekampanjen «Laks er viktig for Norge» hvor representanter for ulike bedrifter forteller om hvor viktig oppdrett er for deres bedrift og lokalsamfunnet. Tall fra SSB forteller oss imidlertid at det samlede bidraget fra fiske, fangst og havbruk utgjorde 0,5 prosent av BNP i 2009. Av dette står oppdrett for omtrent halvparten. Så vil kanskje noen hevde at ringvirkningene av havbruksnæringen er mye større, og det kan nok stemme. Ringvirkningsanalyser viser at verdiskapingen er omtrent det dobbelte om en tar med indirekte virkninger i andre bransjer.
Likevel, blir det helt feil å bare regne med positive ringvirkninger. Skal vi først se på ringvirkninger må vi også ta med negative eksterne kostnader. Lokal forurensing rundt oppdrettsanlegg i form av avfall, støy og visuell forurensning er noen eksempler på slike negative ringvirkninger. Negativ påvirkning på villaksstammen gjennom rømming og lakselus er sannsynligvis langt alvorligere eksempler. Disse ringvirkningene rammer elveeiere, laksefiskere, campingplassdrivere og lokalsamfunn i en rekke elvedaler.

Den største kostnaden er imidlertid selve tapet av laksestammer. Verdien av det å ha en villaksstamme i seg selv, det økonomer kaller eksistensverdien, er truet. Dette er ikke en verdi bare vi i Norge er opptatt av, men en del av vår internasjonale forpliktelse til å ta vare på laksen som art. De norske forpliktelsene er blant annet underskrevet gjennom den internasjonale konvensjonen for bevaring av villaks i Nord-Atlanteren, og gjennom vår deltagelse i den internasjonale organisasjonen NASCO. Denne forpliktelsen understrekes av at norske elver er det desidert viktigste gyteområdet for den gjenværende østatlantiske villaksstammen.
Når oppdrettsnæringen kjører sin tredje strategi med å påpeke at det er andre faktorer som også er uheldig for oppdrettslaksen er det egentlig et blindspor. Så lenge oppdrett utgjør en trussel, er det ikke så viktig om det finnes andre uheldige påvirkninger.

Det blir likevel feil å skylde på oppdrettsnæringen for at den er og har vært svært lemfeldig regulert. Dette er et forvaltningsproblem, og dermed i sin tur politikernes ansvar. Dagens fiskeripolitikk synes å legge til grunn at nye metoder og teknologier skal være lønnsomme i utgangspunktet før næringen tvinges til å ta dem i bruk. For eksempel uttalte fiskeriminister Lisbeth Berg-Hansen for en tid siden til Haugesunds Avis at: «Jeg legger til grunn at havbruksnæringen selv er de første til å ta i bruk ny teknologi som er til nytte både for fisken og miljøet». Dette er å begynne i feil ende. Prinsippet som gjelder innen miljøpolitikk ellers og som er det sentrale element i all økonomisk regulering av industrivirksomhet er prinsippet om at «forurenseren skal betale». Hvis næringen hadde blitt tvunget til å betale for de eksterne kostnader den påfører resten av samfunnet gjennom miljøavgifter, ville den selv hatt insentiver til å være en pådriver for å løse problemene. Prinsippet for slike avgifter er meget enkelt. Dersom høye miljøavgifter gjør det dyrere å fortsette med dagens praksis enn å redusere miljøproblemene, så vil næringen selv ha insentiver til å utvikle og ta i bruk mer miljøvennlig teknologi.

De siste årene har det vært økt fokus på bruken av lukkede anlegg. Foreløpig er denne teknologien bare tilgjengelig for småskalaproduksjon, og fiskeriministeren hevder altså at næringen ikke skal tvinges. Selvsagt må næringen tvinges! Her har vi en teknologi som har potensial til å løse to av de alvorligste problemene for villaksen på en gang, nemlig lakselus og rømming. Det er imidlertid flere måter å tvinge på. Dersom de samfunnsmessige kostnadene ved produksjonen av oppdrettslaks blir synliggjort gjennom avgifter, så vil lukkede anlegg straks fortone seg som et mer attraktivt alternativ enn i dag, og utviklingen vil skyte fart.

 
På forsiden nå