Kronikk, fredag 1. juni 2012

Da Nidarosdomen var for liten

I 1930 ble 900-årsjubileet for slaget på Stiklestad og Norges kristning feiret med pomp og prakt og med sentrum i Nidarosdomen.

Saken oppdateres.

Til jubileet sto endelig vestskipet ferdig gjenreist med Gabriel Kiellands strålende rosevindu i vestveggen. Også på andre måter skulle jubileet markeres. Orgelet fra 1741 var håpløst umoderne og altfor lite for det gjenreiste kirkerommet. Takket være et stort privat bidrag sto et riktig katedralorgel ferdig til jubileet. Med rundt 130 stemmer, var det Nord-Europas største. Kanskje var planene for omfattende.

Noen virkelig god plassering klarte man ikke å bli enige om. Plasseringer under rosevinduet i vest, midt i kirken eller i nordre tverrskip ble drøftet og det endte opp med et stortingsvedtak om «fyrebils» plassering i nord. Forskrekkelsen var stor da orgelet på plass viste seg å fylle hele tverrskipet og skjule noen av de eldste delene av kirkebygget. En ubetenksom bemerkning fra orgelkonsulent Olaf Platou under et møte i kirkedepartementet, ble begjærlig sitert av alle som syntes det var blitt mye orgel i middelalderkatedralen: «Det er ikke orgelet som er for stort herr statsråd, det er kirken som er for liten».

Men orgelet sto der og høstet det stor anerkjennelse fra gjestende organister fra nær og fjern. Leverandøren var en av mellomkrigstidens største og viktigste tyske orgelfabrikker, G.F. Steinmeyer & Co fra Oettingen i Bayern. Et firma som i mellomkrigstiden leverte lang rekke monumentale instrumenter til store kirker og konsertsaler over hele Tyskland. Av mange ble Nidarosdomens orgel regnet som et av de beste.

Å flytte orgelet til vestskipet sto åpenbart høyt på den nyutnevnte domkirkearkitekt Helge Thiis ønskeliste fra han tiltrådte i 1930, men først i 1962 kunne planene realiseres. I ettertid er det ikke tvil om at resultatet ble en katastrofe. For det første hadde en nærmest allmektig domkirkearkitekt avgjørende innflytelse på prosjektet. Hans viktigste anliggende var at orgelet i sin nye posisjon ikke måtte ta for mye plass. Orgelets funksjon bekymret ham lite. Samtidig hadde orgelidealet endret seg. Mens man på tredvetallet knapt kunne få orglene store nok, var ikke store orgler lenger på moten. Fordi avstanden fra orgelet til korpartiet var blitt så stor, ble et antall av de lagrede stemmene et par år senere stilt opp som et separat instrument, plassert i triforiet på sørsiden av koret.

Etter 1962 var orgelet en skygge av seg selv. Riktignok kunne man stadig oppleve orgelets vakre og grandiose klang, men hele den indre sammenhengen i instrumentet var ødelagt. Etter 50 års intens bruk er det i dag i en sørgelig forfatning. Kun sekssifrede årlige utlegg holder det fortsatt i drift – så vidt. Man kan aldri være sikker på om Nidarosdomen har et fungerende orgel i vest, det være seg til vanlige gudstjenester, prinsessebryllup eller kongesigning. Og tilstanden forverres stadig. Samtidig har vi fått øynene opp for hva som gikk tapt i ombyggingen. Få av mellomkrigstidens store orgler overlevde krigen, og ingen ble stående uendret i tiden etterpå. De fleste fikk en hardere medfart enn vårt orgel med betydelige klanglige endringer og mye utskiftning av piper. Bortsett fra et fåtall stemmer som gikk tapt i brannen i erkebispegården i 1983, er praktisk talt alle piper i Trondheim bevart. Enten er de i bruk i kirkens to orgler, eller lagret. Derfor er Steinmeyer-orgelet i Trondheim også i europeisk målestokk blant de viktigste bevarte instrumentet fra sin tid.

Helt fra 1980-tallet har det vært arbeidet for en restaurering. Et grundig forprosjekt overbeviste ansvarlige instanser om at det burde være mulig å innpasse hele det kolossale instrumentet under rosevinduet uten skade for interiøret. På denne bakgrunnen ble det 2010–11 avholdt en anbudskonkurranse der sveitsiske Kuhn Orgelbau stakk av med seieren.

Det foreliggende prosjektet er resultat av en lang prosess med mange involverte. Alle har underveis måttet gi noe for å få til det som så ut som en nesten umulig oppgave. Når det hevdes at prosjektet vil være ødeleggende for det praktfulle rosevinduet, er det misvisende. Et orgel på ca. 130 stemmer er stort og må nødvendigvis ta plass. Det kan ikke innpasses uten at det må påvirke kirkens interiør. Men i realiteten er det foreliggende forslag mer skånsomt enn oppstillingen fra 1962. Den gang sto fasaden til kirkens barokkorgel foran Steinmeyer-orgelet og den store solen som kroner barokkfasaden, dekket fra alle ståsteder en vesentlig del av bilderekken nederst i rosevinduet.

Ut over å gjenreise orgelet har de foreliggende planene et svært positivt trekk ved seg. Sentralt i vestfasaden ser man en staselig midtportal. Denne er en av meget få udiskutabelt originale bygningsdetaljer i den gjenreiste vestfronten. Innenfra har den siden 1962 vært fullstendig skjult bak orgelet og utvendig er den planket igjen. Orgelplanene forutsetter at portalen frigjøres slik at domkirken igjen kan få en høyreist hovedinngang midt på vestfronten, slik den hadde i middelalderen. En gjenreisning av Steinmeyer-orgelet vil derfor bety et vesentlig løft for kirkebygget.

Helt siden 1929 har kloke hoder snudd hver stein for å plassere orgelet. Det foreliggende forslaget til orgeloppstilling er det beste man har kommet frem til.

Valget i dag står derfor mellom enten å akseptere det foreliggende forslaget til oppstilling, eller å ta til etterretning at Steinmeyer-orgelet ikke lar seg redde.

Det ville være en tragisk konklusjon.

 
        
            (Foto: Privat)

  Foto: Privat

 
Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå