Valgfrihet - mangfoldets fiende?

I løpet av få år er vår rolle som forbrukere blitt stadig mer kompleks.

Saken oppdateres.

På område etter område forventes det at vi skal velge, og ikke minst at vi skal basere valget på rasjonell kalkulasjon. Skal vi leve som vi lyster, eller vurdere og velge livsstil ut fra hva som er sunnest?

DA JEG BLE FØDT var Norge fortsatt trygt forankret innenfor «den sosialdemokratiske orden.» Det var et samfunn som hadde opphøyd organisasjon, planlegging og administrasjon til det gode livets garantist. Befolkningen ble betraktet som en enhet og vurdert i henhold til faste normalitetskurver. Kunnskapen var objektiv, styringen direkte og arbeidsmåtene standardisert. Det meste hadde sin faste plass og valgmulighetene var relativt begrenset.

De siste 10-20 årene har en (tilsynelatende) helt annerledes virkelighet vokst fram, forankret i mer frihet til å velge og ikke minst flere alternativ å velge mellom. Mange vil vel være enig dersom jeg sier at dette er en frigjøring av individet, av naturlige sider ved det å leve og utfolde seg, som så altfor lenge har blitt undertrykt.





NETTOPP DERFOR vil jeg heller fortelle en annen historie, nemlig om frigjøringen og valgmulighetene som ledd i det mest avanserte styringsmaskineriet som noen gang er utviklet. En anordning så gjennomført og vellykket at vi må anstrenge oss for å se at det kunne vært annerledes. Kanskje fordi den ikke (som sosialdemokratiet) er utpreget toppstyrt, men isteden involverer oss all i aktiv egenadministrasjon.

Bare tenk over det: I løpet av få år er vår rolle som forbrukere blitt stadig mer kompleks. På område etter område forventes det at vi skal velge, og ikke minst at vi skal basere valget på rasjonell kalkulasjon. Skal vi leve som vi lyster, eller vurdere og velge livsstil ut fra hva som er sunnest? Skal vi være totalkunder hos en bank/et forsikringsselskap, eller foreta nøyaktige beregninger over hva som er mest lønnsomt? Skal vi vise tillit til strømleverandøren, eller shoppe der det er billigst? Skal barnet gå på skolen i nærmiljøet, eller der best karakterer oppnås?





DENNE UTVIKLINGEN blir gjerne framstilt som både naturlig og ønskelig. Vi er jo alle rasjonelle, nyttemaksimerende og målrettede individer; nå er det på tide vi får frihet til å utøve denne grunnleggende egenskapen, til å sette alternativ opp mot hverandre og foreta de objektivt sett beste valgene. Dessuten er jo dette det beste for samfunnet; når folk ut fra nøyaktig kalkulasjon foretar rasjonelle valg, betyr det at summen av valgene vil skape et rikere og mer effektivt samfunn.

Dersom noen forsøker å problematisere denne fortellingen, møter de raskt et slagferdig motargument: Hva gjør det at folk får mer mulighet til å velge, det er vel ingen grunn til å nekte mennesker å utøve sin frihet?

Slike formuleringer virker kraftfulle og uimotståelige i dagens vestlige samfunn. Nettopp derfor bør vi spørre om «friheten til å velge» er et genetisk behov ved menneskeheten, eller snarere en væremåte vi lærer innenfor en liberalistisk samfunnsordning? Om vi konkluderer med at siste alternativ har mest for seg, betyr ikke det at valgfrihet som sådan er «galt» - men at vi kanskje bør spørre om stadig mer av den nødvendigvis er til det beste?





TIL DETTE KOMMER at valgfrihetens evangelium de senere årene ikke bare har spredd seg til stadig flere felt, men også har blitt knyttet sterkere til en økonomisk nytteretorikk. I denne koblingen mellom frihet og nyttemaksimering framstår et ganske så endimensjonalt menneskebilde, et bilde med kraft nok til å gi oss dårlig samvittighet dersom vi ikke lever opp til dets krav og forventinger.

Det er derfor fristende å snu frihetens resonnement på hodet: Den liberale styringskunstens ypperste grep har vært å styre gjennom å gjøre menneskene frie! Dersom vi ser slik på det, blir ikke muligheten til å velge en frigjøring, men snarere en tvang som utøves overfor oss alle - en tvang som sier at vi må følge bedre med, bruke mer energi på å forholde oss til alt fra skolenes læringsnivå til strømleverandørenes krumspring, og ut fra det foreta fornuftige og nyttemaksimerende valg.

I en tidligere kronikk (Adresseavisen 25.8) viste jeg hvordan våre dagers iherdige arbeid med å tallfeste det kvalitative i livet, kan ses som et aspekt ved den økonomiske liberalismens organisering av livet: Bort med byråkrati og rigide strukturer, sats heller på delegering av ansvar og økte valgmuligheter. Innenfor et slikt prosjekt ivaretar tallene flere funksjoner; de gir ledelsen en opplevelse av oversikt, de angir hvor medarbeiderne må forbedre seg, og sist men ikke minst gir de forbrukerne en enkel mulighet til å sammenligne og velge.





DENNE SAMMENHENGEN mellom det å telle og det å velge illustrerer et grunnleggende aspekt ved liberalismen som styringskunst. Samfunnet bygges ikke gjennom direkte inngrep og disiplinerende tiltak som innenfor den sosialdemokratiske orden; isteden skjer styringen gjennom indirekte grep (definere kvalitetsstandarder, konkurranseutsette, måle og informere om resultatoppnåelsen, opplære flest mulig til rollen som kunder på livets ulike arenaer) som systematisk leder utviklingen mot et mer strømlinjeformet, mer effektivt, mer «vellykket» samfunn.

Slik danner båndene mellom kvantitativ informasjon og instrumentelle valg et rom uten grenser. I prinsippet kan vi tenke oss at absolutt alt kan favnes inn, fordi det ikke er noe som yter valgfrihetens samfunn motstand. Isteden blir stadig flere av livets arenaer omgjort til små markeder - med kjøpere og selgere, eller bestillere og utførere, der resultatkravene er tydelige og helst kontraktfestet, og der kundenes vurderinger og valg anses som selve basisen for kontinuerlig framskritt og forbedring.

«Frigjøringen av individet» inngår dermed som selve kjernen i et omfattende styringsprosjekt - et prosjekt der delegering av makt og myndiggjøring mest av alt dreier seg om å gjøre oss alle mest mulig like; rasjonelle, målsøkende, kalkulerende, effektive, produktive.





NESTE GANG vi hører at det kan da umulig være negativt at vi får mer valgfrihet, bør vi med andre ord svare med et motspørsmål: Er ikke dette bare enda et skritt i retning ensrettingen av menneskene, der vi systematisk føres inn i et sosialt rom der vi forventes å handle ut fra en økonomisk logikk? Med en slik vridning av perspektivet blir det ikke lenger like lett å argumentere for at konkurranse og valgmuligheter er å frigjøre seg fra staten og å «la de tusen blomster blomstre». Snarere tvert imot.

Det er viktig å se at det jeg her skriver ikke er noen påstand om at høyresidens politikere driver med manipulering. Analysen er mer kompleks enn som så, og dreier seg om hvordan visse begrep og talemåter, teknikker og praksiser vever seg inn i hverandre og til sammen skaper en virkelighet der bestemte måter å gjøre ting på framstår som både fornuftige og nødvendige. Vi får dermed en slags historisk skapt rasjonalitet som her og nå virker helt uimotståelig.





HVOR LANGT SKAL VI GÅ i å organisere livet ut fra denne ensidige logikken? Historisk vet vi at den sosialdemokratiske styringsrasjonaliteten i sin tid møtte motstand på det økonomiske feltet, men uhemmet fikk utfolde seg innenfor samfunnets mykere sektorer (skole, helse, etc). Den ensrettingen og normaliseringen dette medførte har i ettertid blitt kraftig kritisert, blant annet fordi den var instrumentalistisk og manglet lydhørhet overfor nyansene og mangfoldet i livet.

Dagens økonomisk-liberalistiske diskurs påstår den gir (det eneste riktige) svaret på denne kritikken. Spørsmålet er om den ikke snarere representerer en mer gjennomført ensretting av folks væremåte enn sosialdemokratiet noen gang kunne drømme om? SVEIN HAMMER

Dr. polit i sosiologi og konsulent i Trondheim kommune

På forsiden nå