Den største suksessen i det 20. århundret?

Ut fra de velferdspolitiske debattene som føres i dag, kan det være lett å konkludere med at pensjoner er mindre viktige i dag enn de var for 40-50 år siden.

Saken oppdateres.

Denne slutningen tror jeg er forhastet.

Martin

Andresen

Seniorrådgiver i familie- og pensjonsavdelingen, Rikstrygdeverket I tilbakeblikk framstår det 20. århundre som kontrastfylt. Vi har sett enorme teknologiske framskritt, særlig innen kommunikasjon i vid forstand, i et omfang som knapt noen andre enn Jules Verne hadde fantasi til å forestille seg så sent som på slutten av det 19. århundret. Mennesker har gått på månen. Bil, fly, fjernsyn og ikke minst informasjonsteknologien har revolusjonert menneskenes måte å omgås hverandre på. Samtidig har vi sett kriger og ødeleggelser i et omfang og med en effektiv grusomhet som var utenkelig i tidligere århundrer. I et slikt perspektiv er det lett å glemme noen av de mest vesentlige framskrittene som skjedde, og som endret livsbetingelsene for menneskene radikalt. Et slikt framskritt - som er en av de store suksessene i vår egen del av verden de siste 50 årene - er at vi langt på vei har fått bukt med et av de største sosiale problemene fra tidligere tider, nemlig massefattigdom blant eldre mennesker.

I de første etterkrigsårene var risikoen for å bli fattig særlig knyttet til at man ble gammel. Massearbeidsløsheten fra 1930-tallet var ikke glemt, men i etterkrigstiden var ledigheten eliminert, og man så generelt optimistisk på framtiden. Av denne grunn ble det lagt stor vekt på pensjoner i de nye og omfattende trygdesystemene som ble bygd opp - ikke bare i Norge, men i hele Europa. I Norge førte dette til at vi fikk fire nye, universelle pensjonsordninger i perioden 1956-1964: Alderspensjon (1956), yrkesskadetrygd (1958), uføretrygd (1960) og etterlattepensjon (1964). Alle disse ordningene var universelle, dvs. at alle som var bosatt i Norge var medlemmer, og alle ordningene erstattet tidligere ordninger som hadde et mer begrenset omfang. I tillegg hadde man fra 1946 hatt egne lover om krigspensjon til både militær- og sivilpersoner som var skadet som følge av andre verdenskrig. Disse ordningene ble vesentlig utvidet fra 1968, og gjelder fortsatt i dag.

Ut fra de velferdspolitiske debattene som føres i dag, kan det være lett å konkludere med at pensjoner er mindre viktige i dag enn de var for 40-50 år siden. Denne slutningen tror jeg er forhastet. Etter min mening er det som ikke blir sagt i dag, vel så viktig som det som faktisk blir sagt.

Hva er det så som ikke sies? Først og fremst er det ingen som lenger setter spørsmålstegn ved ideen om at alle eldre innbyggere i Norge skal ha rett til en minimumsinntekt. Minstepensjonen er «hellig», i den forstand at ingen politiker eller pensjonsreformator seriøst har vurdert å fjerne den. Dette er i seg selv ganske interessant, fordi dette langt fra har vært noen selvfølge opp gjennom historien. Tvert imot, som allerede påpekt var alderdom tidligere den viktigste årsaken til dyp fattigdom og ren og skjær nød blant den eldre delen av befolkningen. Slik er det ikke lenger - heldigvis.

Bekymringer for velferden i alderdommen er like gamle som menneskeheten selv. De første sporene vi har av en «pensjonsordning» er rundt to tusen år gamle. Mange av de romerske keiserne utstyrte nemlig sine soldatveteraner med gårder de kunne leve av (det er ikke tilfeldig at ordene pensjon og pensjonat har samme språklige rot!), etter at den aktive militærtjenesten var over.

Tross disse gamle sporene er likevel pensjoner, trygdeordninger og tanken om sosial sikkerhet for brede lag av befolkningen et relativt nytt fenomen. De første moderne trygdeordningene ble innført i Tyskland på 1880-tallet, og nyskapningen spredte seg hurtig til andre europeiske land. Disse ordningene var i hovedsak rettet inn mot enkelte grupper i samfunnet, spesielt industriarbeidere, og først i kjølvannet av andre verdenskrig gir det mening å snakke om sosiale ordninger som omfatter hele befolkningen.

Den såkalte Beveridge-rapporten som ble lagt fram i England i 1942 regnes gjerne som det ideologiske fundamentet for tanken om universelle velferdsordninger. Rapporten ble lagt fram midt under krigen, i 1942, og lanserte ideen om «sosial trygghet fra vugge til grav». Denne tanken ble grepet begjærlig i mange europeiske land, inkludert Norge, i gjenreisingsfasen etter 1945, og i Norge materialiserte disse ideene seg i den såkalte Folketrygdmeldingen fra 1948. I denne meldingen trakk regjeringen opp hovedlinjene for et framtidig trygdesystem for hele befolkningen, og forslagene i den ble gjennomført i perioden 1956-1967.

Svaret på de velferdspolitiske utfordringene i etterkrigstiden var altså først og fremst å sikre alle innbyggere en viss minsteinntekt gjennom pensjonssystemet, når de av ulike årsaker var ute av stand til å forsørge seg selv. I tillegg fantes det midlertidige ytelser ved sykdom, fødsler og arbeidsledighet, men disse ytelsene spilte en langt mer beskjeden rolle i den velferdspolitiske tenkningen den gangen. Hvordan ser dette bildet ut i dag, 40-50 år senere?

Vi ser for det første et langt sterkere fokus på det som gjerne kalles «arbeidslinja», altså en velferdspolitikk som skal stimulere befolkningen til å forsørge seg selv gjennom inntektsgivende arbeid. Et annet viktig utviklingstrekk har vært det økte fokus på ytelser og tjenester til småbarnsforeldre, i takt med at kvinners yrkesdeltakelse har økt sterkt og toinntektsfamilien har erstattet eneforsørgerfamilien som norm. Et tredje utviklingstrekk har vært en sterkere synliggjøring av mennesker med funksjonshemninger i samfunnet generelt, noe som også har hatt betydning for utviklingen på velferdsområdet.

Hva så med alderspensjonen - selve «bærebjelken» i den folketrygden som ble innført i Norge i den første generasjonen etter krigen? Den er det tilsynelatende langt mindre fokus på i dag. Riktig nok får vi med jevne mellomrom «bekymringsmeldinger» om at framtidens pensjoner er i fare p.g.a. den sterke veksten i antall eldre etter år 2010, og de siste årene har det vært skrevet adskillige spaltemeter i dagspressen om den årlige G-reguleringen - «pensjonistenes lønnsoppgjør». I 2001 satte Stoltenberg-regjeringen ned Pensjonskommisjonen, som er i gang med sin brede gjennomgang av pensjonssystemet i Norge, og et par ganger har vi sett spredte tilløp til debatt rundt kommisjonens foreløpige utredninger, uten at vi så langt har sett mer gjennomgripende drøftinger.

Den debatten om pensjoner som er i gang, og som forhåpentligvis vil intensiveres når Pensjonskommisjonen legger fram sin rapport i oktober, er nødvendig og viktig. Sentrale prinsipper om finansiering og fordeling mellom ulike grupper av befolkningen skal fastlegges. Den politiske behandlingen av pensjonsspørsmålet vil få betydning for hvor mye den enkelte av oss vil få i pensjon, og for når vi kan trekke oss tilbake fra yrkeslivet. Andre aspekter ved en pensjonsreform er også viktige. Vi som arbeider med fagfeltet til daglig ser bl.a. at enkelte sider ved dagens system er blitt unødig kompliserte og vanskelige å kommunisere til befolkningen på en forståelig måte, så vi ønsker oss forenklinger.

En debatt rundt utformingen av framtidens pensjonssystem er både ønskelig og nødvendig. I en slik prosess er det samtidig viktig at vi stopper opp og ser oss litt tilbake. Det vi ser er faktisk ganske vakkert. I overskriften stilles spørsmålet «Den største suksessen i det 20. århundret?» Dette spørsmålet er selvsagt umulig å besvare. Det finnes sterke konkurrenter til en slik «tittel» - for eksempel den imponerende økningen i levealderen og en like imponerende økning i utdanningsnivå. Bekjempelsen av massefattigdommen hos den eldre garde av befolkningen er likevel en verdig kandidat. Budskapet er derfor at pensjonsreformer - i Norge så vel som i andre land - aldri må miste av synet behovet for en viss grad av trygghet for alle eldre mennesker, uansett om de har tjent mye eller lite i sitt yrkesaktive liv. Denne tryggheten var ingen selvfølge i tidligere tider, og i en framtid der vi får langt flere pensjonister og færre yrkesaktive enn i dag er det ingen naturlov som sier at vi klarer å opprettholde den for all framtid. Det trengs politisk vilje og handling for å sikre velferden for den eldre garde også i kommende år. Heldigvis ser det ut til å være en unison enighet i Norge om at dette er målet - selv om man er uenige om mange andre aspekter ved pensjonsspørsmålet. Arbeidsledighetskø. Langt på vei har vi fått bukt med et av de største sosiale problemene fra tidligere tider, nemlig massefattigdom blant eldre mennesker, skriver artikkelforfatteren.

Gikk du glipp av disse?
 
 
 
 
 
 
På forsiden nå