Bittersøt suksess for Blair

Budsjettforliket i EU like før nyttår har muligens sikret Tony Blairs ettermæle som europavennlig kompromissmaker. Men på hjemmebane har tabloidavisene nok en gang stemplet ham som en forræder.

Saken oppdateres.

Snart ni år etter at Tony Blair inntok statsministerboligen i 10 Downing Street tyder mye på at han har lyktes med sin målsetting om en mer aktiv britisk europapolitikk. Under Blairs ledelse har Storbritannia fremstått stadig mer som initiativtaker og stadig mindre som en bremsekloss i integrasjonsprosessen i EU. Den utilslørte europaskepsisen som kjennetegnet regjeringene til Margaret Thatcher og John Major synes å være et tilbakelagt stadium.





Allerede som fersk statsminister markerte Blair begynnelsen på en ny epoke for Storbritannias forhold til Europa da han sammen med Frankrikes president Jacques Chirac tok initiativ til den banebrytende Saint Malo-erklæringen for økt sikkerhets- og forsvarssamarbeid i Europa. Blair-regjeringens mantra i europapolitikken har vært at det er umulig å vinne uten å delta. Ønsker man å ivareta britiske interesser i EU kreves det med andre ord aktiv tilstedeværelse i Brussel. Blairs anstrengelser - og forsakelser - for å oppnå enighet om EU-budsjettet under Storbritannias formannskapsperiode i høst bekrefter at det sterke ønsket om å få EU-maskineriet til å fungere fremdeles er høyst gjeldende.

Dessverre for Blair blir tendenser til såkalt «brusselisering» av britisk politikk sjelden mottatt med begeistring hjemme i Storbritannia - verken i mediene eller befolkningen.





Tabloidavisenes lynsjing av Blair etter at han ga avkall på deler av den mye omtalte britiske medlemsrabatten under budsjettforhandlingen - uten å få stort annet i retur enn fagre løfter om en gjennomgang av EUs landbrukspolitikk - var i så måte verken uventet eller oppsiktsvekkende. Etter signeringen av den omstridte forfatningstraktaten i juni 2004 ble Blair i krasse ordlag beskyldt både for ha forsømt britiske interesser og for å ha gitt avkall på britisk suverenitet. Rupert Murdoch-kontrollerte The Sun fastslo på forsiden at Blair hadde solgt seg ut til EU, mens The Daily Telegraph konstaterte at statsministeren hadde begått «den verste blunderen i hele sin karriere». Ironisk nok konkluderte de fleste analyser av forfatningstraktaten med at Storbritannia faktisk var et av landene som hadde fått størst gjennomslag for sine forbehold og såkalte røde punkter i det endelige dokumentet.





En vanlig og ofte brukt forklaring på den hardnakkede EU-skepsisen i Storbritannia har vært at briter flest, i motsetning til for eksempel tyskere, nederlendere og belgiere, ikke betrakter seg selv som sanne europeere. Den sterke troen på britisk eksepsjonalisme - at Storbritannia er unikt og forskjellig fra andre stater i Europa - har mest sannsynlig sitt opphav i landets geopolitiske plassering utenfor det europeiske kontinent. En annen sentral forklaring på EU-motstanden er at markante britiske lederskikkelser som Winston Churchill og Margaret Thatcher i sin tid etterlot liten tvil om at det «spesielle forholdet» til supermakten USA hadde prioritet over relasjonene med Europa. Dette argumentet fikk som kjent et oppsving under opptakten til Irak-krigen, da uoverensstemmelser mellom det «gamle» og det «nye» Europa atter en gang kom til overflaten. Endelig er det en kjensgjerning at mange i Storbritannia oppfatter begrepet Europa som synonymt med Frankrike, erkerivalen hvis de færreste av befolkningen på øyriket ønsker å bli identifisert med. Det er nettopp slike oppfatninger Blair gjennom sine tre regjeringsperioder har forsøkt å komme til livs, både gjennom informasjonskampanjer og gjennom sine kjedsommelige gjentakelser om at Storbritannias hører hjemme i hjertet av Europa.





Men tross iherdig innsats fra Blair-regjeringen later altså britenes EU-skepsis til å være usedvanlig seiglivet. På denne tiden i fjor fastslo den London-baserte tankesmien The Foreign Policy Centre at Blairs troverdighet i europaspørsmålet er blitt alvorlig svekket i de senere år. Denne konklusjonen hadde sitt utspring i en spørreundersøkelse hvor rundt halvparten av de spurte varslet at de ville stemme nei i en eventuell folkeavstemning om EUs forfatningstraktat. Videre svarte nesten like mange at de ønsket at Storbritannia skulle melde seg ut av EU. Det er med andre ord gode grunner til å anta at Blair ble reddet av den berømte gongongen da befolkningene i henholdsvis Frankrike og Nederland sa nei til EUs forfatningstraktat i fjor vår. Mye tyder nemlig på at den planlagte britiske folkeavstemningen ved utgangen av 2006 ville endt med nok et ydmykende nederlag for den europavennlige Blair.

Selv om budsjettforliket i Brussel representerte en fjær i hatten for Blairs renommé som internasjonal kompromissmaker hadde nok Yorkshire-puddingen i 10 Downing Street en noe bittersøt ettersmak denne julen. Tidsskriftet The Economist konkluderte nylig med at Blair hadde ofret en femtedel av den dyrebare britiske rabatten uten å få stort annet enn smuler til gjengjeld.





Samtidig fastslo britiske radiolyttere at EU-kommisjonens president José Manuel Barroso for øyeblikket er den personen med størst innflytelse i britisk politikk. Blair selv havnet på en lite flatterende sjetteplass - bak det britiske parlamentet, mediemogulen Rupert Murdoch og Tesco-sjef Terry Leahy. Denne svært uformelle kåringen må selvfølgelig taes med en god klype salt, men den gjenspeiler likevel den vedvarende mistroen til EU i den britiske befolkning. Derfor er det også lite som tyder på at Blairs innsats for en aktiv europapolitikk vil bli applaudert når hans ettermæle som britisk statsminister skal skrives om et par år.

www.nupi.no
Statsminister Tony Blairs innsats for en aktiv europapolitikk vil neppe bli applaudert når hans ettermæle som britisk statsminister skal skrives om et par år, mener kronikkforfatteren. Her er Blair (t.h.) sammen med EU-kommisjonens president Jose Manuel Barroso i Europaparlamentet i Brussel under budsjettforhandlingene i desember.

På forsiden nå