Kronikk tirsdag 30. oktober 2012

Konflikten om Diaoyu

Tidligere i høst var jeg i Beijing og vitne til demonstrasjoner foran Japans ambassade. Kineserne var opprørt fordi en rik Tokyo-familie hadde «kjøpt» øya Diaoyu.

Saken oppdateres.

Senere nasjonaliserte den japanske regjeringen øya som i århundrer har vært en del av Kina og Taiwan. Japan erobret øya første gang i 1895 og også under 2. verdenskrig. Kineserne hevder at krigs-rov ikke kan beholdes og at øya fortsatt er kinesisk territorium. Å mene at landområder okkupert av japanske fascister under 2. verdenskrig skal gi varig rett på territoriet er like absurd som å hevde at Tyskland fortsatt bør «ha kontroll» over noen av øyene de besatte i Norge under 2. verdenskrig.


Kina er verdens tredje største land i areal med 9.640.821 kvkm. Noen vil kanskje spørre hvorfor en nasjon med så stort landareal kan bli så opphisset over å bli fratatt 6 kvkm. ubebodde og forblåste øyer på grensen mot Japan? Det var også min første reaksjon da jeg så arge demonstranter marsjere forbi Japans ambassade. Hva var det som drev dem? Jeg benyttet anledningen til å spørre.


Alle som en svarte at Japan hadde tatt en bit av moderlandet deres. At Japan hadde tilranet seg urettmessig landet som de elsket og ville forsvare. Nasjonalfølelsen blomstret. Det var kjærligheten til moderlandet som var drivkraft og kom til uttrykk. Den er særlig sterk i Kina som følge av stadige ydmykelser fra andre nasjoner, ikke minst Japan, og fordi kineserne er «kollektivistiske». De har sin jeg-følelse knyttet til fellesskapet, særlig til familien og nasjonen, og ikke til det individuelle, autonome selv. Kinesere har i årtusener vært oppdratt til avhengighet av andre, og ikke først og fremst til selvstendighet. Det er like «naturlig» for en kineser å tenke på seg selv som bundet til andre, som tett knyttet til familien og nasjonen, som det er for oss i Vesten å streve etter uavhengighet, selvstendighet og «frihet» fra andre.


Når noen forgriper seg på Kina oppleves det som selv å bli forulempet. Det er på denne bakgrunn konflikten mellom Japan og Kina må forstås, og bare med utgangspunkt i en slik forståelse kan konflikten reduseres. Det handler ikke om hvorvidt arealet er stort eller lite eller om det er fisk og gass i området, men at det er kinesisk, - det er «vårt» og ikke deres. Dette er sterke krefter i en hver nasjon, ofte undervurdert og oversett i konflikter. Ved konfliktløsning fokuseres det gjerne på kampen om ressurser eller om penger og makt. Det er diplomatenes, politikernes og statsviternes perspektiv. Folks følelse av ydmykelse eller urettferdighet blir ikke forstått som grunnlag for konflikter, og dermed blir forsøkene på løsning stort sett mislykket. Det ender med det aller mest primitive og destruktive alternativ: militær makt.


Foran Japans ambassade i Beijing spurte jeg også en japaner hva han trodde var årsaken til kinesernes raseri. «Fordi Kina i 1960 oppdaget fisk og gass i området rundt øyene», var svaret. Dette er den offisielle japanske versjonen om hvorfor kineserne reagerer: uttrykk for grådighet og ønske om mer fisk og gass. Ingen kineser jeg spurte antydet noe i den retning. Uansett var det uten betydning for følelsen av ydmykelse at Kina kunne bli rikere på fisk og gass.


Jeg spurte også to amerikanere hva de trodde var årsaken til kinesernes demonstrasjoner: «They have been told by their Government to protest». For dem var Kina et land der befolkningen er et viljeløst og lydig redskap for et mektig statsapparat og et eneveldig Kommunistparti. Nasjonalfølelsen er i følge denne tankegangen pålagt av makthaverne ettersom ingen kan elske Kina frivillig. Denne forblindede forståelsen av fremmede kulturer har fått katastrofale følger for sivilbefolkningen i mange land i de senere år, og vi får håpe USA og Japan ikke baserer sin militære strategi på så mangelfull forståelse av hva som kjennetegner Kina og befolkningen der.


For kineserne er følelsen av å stå sammen sterkere enn i andre kulturer. Fellesskapsfølelsen er dyrket på ulike vis gjennom årtusener, og lenge før Kommunistpartiet kom til makten i 1949. Følelsen av å bli ydmyket særlig av Japan er også utbredt blant kineserne.


Den kraftigste markeringen foran ambassaden skjedde 18. september, datoen for innledningen på Japans okkupasjon av Manchuria. Angrepskrigen i det nordøstlige Kina startet i 1931 og varte til avslutningen av 2. verdenskrig, i 1945. Kineserne har selvsagt ikke glemt den okkupasjonen som førte til så mye lidelser for den kinesiske sivilbefolkningen. Like lite som de har glemt japanernes framferd andre steder under 2. verdenskrig, f.eks. i Nanjing. Der ble 300.000 sivile kinesere mishandlet og drept på bestialske måter, 20.000 kvinner voldtatt, i løpet av 6 uker. Dette er fortsatt åpne sår i Kina. De fleste kinesere kjenner detaljene fra disse okkupasjonene, og nevnes ofte som eksempler på japanernes grusomheter.


Dette er bakgrunnen for kinesernes demonstrasjon mot Japans nasjonalisering av krigsbyttet. Konflikten handler ikke først og fremst om fisk og gass, men om å bli ydmyket av en aggressiv nabo som har behandlet den kinesiske sivilbefolkningen, kvinner og barn, på en hensynsløs måte ved flere anledninger i nær forhistorie.


Andre lands øyer skal ikke kunne kjøpes av rike politikere og senere nasjonaliseres. Et sted får grensen gå for hva som skal være tillatt i storpolitikken. Det bør også være grenser for hvordan Kina som fredelig stormakt skal ydmykes.








På forsiden nå