Lørdagskommentaren 16.2.2013

På vegne av jentene i baksetet

Jeg gikk fra ung og liberal til gammel og moralistisk da døtrene satt i baksetet av bilen og digga ei låt om analkuler og dildo.

Saken oppdateres.

Det fete synthriffet. Bra flow – det er han som vant Urørt-finalen på P3 og NRK3 i går: rapperen Phil T. Rich. Kjernefamilien nikker på hodene mens landskapet flyr forbi. To store i framsetet – to små med hestehale og musefletter i baksetet.

Jeg flyr kjapt inn i en ho, flyr like kjapt ut igjen

Ja ja. Er jo ikke verre enn Sirkus Eliassen, tenker jeg og kjører videre. Familien digger.

Se på hun der – hun bitchen er gal

Veksler blikk med kona. Vi ser på oss selv som liberale, rause og kulturelle mennesker. Har vært på Roskilde, lest Bjørneboe, vokst opp med MTV – og har etter hvert blitt vant med politisk ukorrekte tekster – både innen rock og hiphop. Er jo bare fiksjon – et korreks til det konforme, vet du. Og så er det jo artig – hey hun Rihanna er jo kul da som kan være så utstudert sexy og fremdeles ha æren i behold – hun er kanskje vår tids Madonna, sitter vi og fabulerer mens ungdomstida synes mer og mer fjern.

Jeg trommer på rattet, hører på ny norsk musikk, og føler meg frigjort nok til å se humoren i disse frilynte raptekstene.

Analkuler og dildo

Chicken her er en nympho

Bitchen er alltid horny

Og så var det nok. En myndig pappahånd gjør P3 om til P2 og de nikkende hodene slutter å vagge – blir ikke helt det samme med «Klar en klassiker».

At det kommer innhold på radio og tv som ikke er bra for jentene mine på fire og sju er ikke uvanlig. Sånn sett er denne anekdoten kanskje bare en historie om en far som gjør jobben sin og at det ikke er mer enn det.

Men så synes jeg at det er mer enn det.

En ting er at analkuler og dildo blir litt vanskelig å forklare om det skulle komme spørsmål om det fra baksetet. Det som er verre er at mine døtre skal vokse opp og inn i en kultur der de må godta å bli kalt «bitch» eller «ho». Kule jenter har greid å håndtere dette bra hittil, men det er ikke med lystig sinn jeg slipper jentene mine inn i en kulturell kodeks der det er greit å kalle hverandre seksualiserte økenavn, basert på en sjargong fra amerikansk gangsterkultur masseprodusert for en hvit middelklasse i beita for noe å tro på og åpen for kontrollert risiko og «mørke».

I ekte moraliststil kjenner jeg forargelse over ungdomskulturens ubetenksomme omgang med både språket og kjønnsrollene. Den outrerte, og gjerne spøkefulle bruken av amerikansk slang siver sakte inn i kulturen og blir en del av det vi tar for gitt. Etter at musikerne Ståle Fossheim og Tore Bakkland skrev en innsiktsfull kronikk i Dagsavisen denne uka har flere kommentert at «bitch» og «ho» er helt vanlige betegnelser på jenter.

Sorry altså, men sånn kan vi ikke ha det.

Når man ser den grumsete understrømmen på internett med menn som hater kvinner, er det verdt å ta til motmæle når det blir kulturelt akseptert å kle seg i en barsk og kvinneundertrykkende språkdrakt.

At unge gutter som rimer seg fram til vågale tekster, er en uskyldig greie. Det er mye «joke» i hiphoptekstene og Phil T. Rich er sikkert en hyggelig kar – som ikke behandler jentevennene sine som horer. Problemet for meg er at storsamfunnet har tatt inn sjargongen og nå trykker den til sitt bryst.

Statskanalen har tatt fram nettopp «Gal» og Phil T. Rich som årets beste urørtartist. De falt for «pakka» han leverte, som også jeg hører er helstøpt og profesjonell. Men de svelger også unna det faktum at låta bruker spottende og nedsettende begrep om jenter generelt og «horny» jenter spesielt. Phil T. Richs grovheter – isolert sett er jo ikke de noe farlige – men den bedøvde «kult det'a»-mottakelsen som opinionslederne i P3 møter den med er i mine øyne bevisstløs.

Nå skal det sies at programlederen på Urørt-showet appellerte til – i alles øyne prektige – Marit Larsen, etter Phil T. Rich's opptreden. Hva syntes hun om den grove teksten? –Det gikk rett hjem. Jeg vil se deg på øya, sa Larsen og gjorde det enda vanskeligere for oss tantesofieaktige surpompene. Du blir unektelig en party pooper når du hever pekefingeren mens Storsalen i Samfundet og storsamfunnet i NRK gjenger med i rapperens feststemte griselåt.

Jeg husker godt mitt første moralske indignasjon overfor hiphopkulturen. Det var i 1998 og hiphop var så visst den nye vinen i Trondheim. Jeg var ungdomsarbeider på Rosenborg skole og møtte en sjargong dynket i mannssjåvinisme. Streetbasket var for gutta, mens «hoes and bitches» satt på tribunen og var deilig. Da ungdomsklubben skulle ha temaparty var ønsket «pimps and hoes». Det føltes rart å være 22 år og oppleve fjortisene som mye mer gammeldagse i holdningene til hverandre. Pendelen hadde snudd – det var ikke lenger en rockkultur bygget på 60- og 70-tallets motkultur. Det var en ny hedonistisk kodet kultur der referanser til slang og fikse vendinger i en amerikansk ghetto var «da shit». I traurige Trondheim gikk det en generasjon rundt i saggebukser og preiket om de fire elementene i hiphop. Og om pimps and hoes. Jeg var en hoderystende gammel gubbe på 22 år.

Syndige gledespiker og kabaret. Elvis' hofter. Micks karisma og Monroes blikk. Samanthas pupper, Guns n' Roses' bitches og Phil T. Richs analkuler. Seksualitet i populærkulturen har nær sagt til alle tider forarget middelklassen – den store hopen på midten som er interessert i at systemet – som de selv er på vei opp i – skal bestå. At hiphop utfordrer oss i midten er en kjent popkulturell sannhet. Gammelrocker og konsertarrangør Sveinung Sundli har uttalt at hiphop er den nye rocken. Mens rockerne tenker på HMS og lager museum er hiphop-banda reisende kaos og egne lover. Dette har Sundli helt rett i.

For NRK P3 blir det vanskelig å støte fra seg den ledende musikksjangeren med moralsk forargelse. Jeg skjønner det. Men liker det ikke.

Kronikkskribentene Fossheim og Bakkland, som til vanlig spiller i rockbandet Dunderhonning, kritiserer NRK for å klistre et stort «godkjentstempel» på kvinnesynet i teksten. Mats Borch Bugge, musikksjef i P3 og selvutnevnt jordfar (!) for Phil T. Rich, svarer på kritikken ved å peke på at P3 speiler ungdomskulturen i vid forstand og at de har stor takhøyde for hva som kan spilles eller sies på kanalen.

Han sier også noe veldig klokt:

«Fra tid til annen vil vi stå overfor tekster noen opplever som støtende. Ingenting er bedre enn at det reises spørsmål omkring tendenser i samtida man ikke liker eller finner upassende, enten det dreier seg om kjønnsidentitet, fremmedfiendtlighet eller annen hets av ulik art».

På vegne av de to i baksetet er jeg villig til å ta sjansen på å melde meg på. Å passivt la seg degenerere ned på et mannssjåvinistisk nivå der damer er hoes og menn er pimps, er blodharry. Det er lett å høre for seg «den bitchen er gal» som et refreng på norske ungdomsskoler denne vinteren. Jentene har ikke annet valg enn å bejae det hele og se stort på det: «Det er jo bare en spøk».

Ja da – jeg vet at folk ser forskjell på spøk og alvor, på fiksjon og fakta. Jeg har selv stått med et fett smil og brølt ut obskøniteter i rockebandsammenheng. Mange liker å leke med mørke seksuelle aspekter – noe den fantastiske tv-serien «Girls» tar opp på en underholdende måte. Mye av populærkulturens styrke er at den tør å berøre det mørke i sinnet. Det ekle og forkastelige. Tenk «Fight Club», Houellebecq, Matias Faldbakken. Ukorrekt språk har også flyttet grensestolpene lenger og lenger. Guns n' Roses' kvinnefiendtlige og til og med rasistiske tekster forarget mine foreldre på 80-tallet.

Nå skjer det igjen. På norsk, av dette årets største talent ifølge NRK P3 og innholdet er spottende og obskønt mot kvinnelig utagerende seksualitet. Og jeg som pappa er forferdet.

Det er som sagt ikke enkeltrappere eller enkelte lisensfinansierte ungdomskanaler som er problemet. Problemet er den stadige objektiviseringen av jenter som nå synes å være koscher selv i progressive kulturelle kretser.

Jeg ser i bakspeilet på jentene mine i baksetet.

Og grøsser.


stian.wallum@adresseavisen.no

På forsiden nå