Kronikk fredag 15. mars 2013

Fotball forklarer verden

Et avgjørende øyeblikk i en ung manns liv.

Saken oppdateres.


En høstdag i 1985 - jeg husker været, hva jeg hadde på meg, gummistøvler, av alle ting - gikk jeg fra Blomsterbyen over til Sunnlandsskrenten, vi møttes hos en kamerat, før vi med 28 000 andre spaserte i retning Lerkendal. Det var siste serierunde i tippeligaen, RBK møtte Lillestrøm, med seier ville Rosenborg for første gang siden 1971 bli seriemester, LSK klarte seg med uavgjort.

Jeg var for ung til å huske 1971, men jeg var minst like sur som Øystein Wormdal i 1981 da de tapte på oppløpssida mot VIF på Bislett (Gunder Bengtsson-perioden, gjesp). Jeg var der. Men 1985. Det var dette vi hadde ventet på. Jeg husker hvor vi stod på tribunen, jeg husker sangen som gikk før kampen, på melodien til Monroes´ «Cherio»: «Lillestrøm, Lillestrøm bye bye, Lillestrøm it´s to late to try, når du våkner opp i morra har du blitt nummer to, det e rosenborg som e seriemester no.»

Neppe nobelpriskvalitet på poesien, men det fungerte. Jeg nynner fortsatt på den fra tid til annen. Jeg husker corneren. Steinar Nilsen ut til Brandhaug, jeg grep tak i kraven til kameraten min og freste, hva i helvete er de de driver med, ballen skal in i feltet, Brandhaug tilbake til Nilsen som slo inn, Sollied steg til væres, kom ned med snø i håret, stjerner i øynene og ballen lå i nettet bak Arne Amundsen.

For mange av oss som var til stede har dette blitt et definerende øyeblikk. En del av vår oppvekst. En del av vår felles kulturforståelse. En historie vi aldri blir lei av. Som gjenfortelles gang på gang. Ikke minst i forbindelse med en øl eller to. Fotball forklarer verden. Så enkelt og så komplisert. Den amerikanske journalisten Franklin Foer utga for noen år siden ei bok med nettopp denne tittelen. I denne boka viser han at fotball er mye mer enn bare idrett. Fotball er et perspektiv på verden.

Boka viser fotballen også fra en mørkere side. Vi kjenner alle til fotballvolden. Til hooliganene i England. Noen av historiene er knapt til å tro, som eksempelvis den serbiske gangsteren Arkan som slo seg opp og ble rik under balkankrigen, kjøpte sitt eget lag, Obilic, og etter ett år i den nasjonale toppserien vant de seriemesterskapet. Arkan likte å skryte av at han betalte best, innførte disiplin og forbød spillerne å drikke før kamp.

Andre rapporter opplyste at Arkan truet med å skyte en av motstandernes angrepspillere i kneskålen hvis de scoret mot laget hans. En annen angrepsspiller ble kidnappet og satt innesperret i en garasje mens laget hans spilte mot Obilic. Arkan ble senere skutt og drept i lobbyen på Hotel Intercontinetal i Beograd. Dette er fotballens bakgår. Supportermiljøene kan bli et tilhørighetssted for skadeskutte sjeler, menn som har mistet arbeid, som på helt misforstått vis vil vise sin maskulinitet.

Vi kjenner det fra hooliganmiljøene i England. Men fotball er også noe annet. Det er det eneste språket som snakkes over hele verden. På kunstgressbanen i Nissekollen, i bakgater i Mexico City på humpete jorder i Kenya, på strendene i Rio de Janeiro, overalt møtes unge og voksne til dyst om lærkula.

Men hvorfor denne kronikken nå? Det nærmer seg tippeligastart. Vårens vakreste eventyr. Det er ikke mye som slår følelsen av å rusle ned til Lerkendal de første seriekampene, forventningene. Rosenborg. Nye historier som skal skapes og gjenfortelles. Legendene vi husker. To blad Iversen, Roar, Brandy, Wormdal, Mini, Ørjan Berg, Jan Hansen.

Og vi kommer ikke utenom dette: Hva er det med fotball som ikke andre idretter har? Mye. Svært mye. Hvis vi ser på vinteridretter som langrenn, skiskyting så er disse først og fremst nasjonsbyggende, de har ikke det lokale tilsnittet. Det er selvsagt sjarmerende når trøndere som Northug og Hegle Svendsen gjør det bra, men først og fremst i internasjonale mesterskap. Ikke mange utenfor den innerste krets bryr seg om hvem som vinner femmila i NM. Ikke Northug selv en gang. Fotball, derimot: Kamper mot Brann. Trondheim mot Bergen. For ikke å snakke om Molde. Vi stopper der.

Fotball er estetikk. Hvis vi ser på langrenn er det først og fremst interessant hvem som kommer først i mål. Ikke mange sitter og ser på for at det er så pent å se på at de går på ski. Da skal du være fagkyndig og interessert langt over snittet. Men du behøver ikke ha spesielt peiling på fotball for å se hvilken ubegripelig prestasjon Maradonas scoring mot England var.

Eller tidenes vakreste scoring i norsk fotball. Odd Iversens brassespark fra hjørnet av 16 meteren mot Moss. Litt synd at han spilte for VIF da, men, men. Det er Ivers vi snakker om. Og da er alt tilgitt. Du behøver ikke nyte det. Men du skjønner at det ikke kommer av seg selv. Typegalleriet. Jo da, det finnes fargeklatter i kondisjonsidrettene, i hvert fall en.

Men det går mest i kli og havregryn, og det er fint og sunt det, men noe av det som gjør fotball magisk er at du finner alt fra bunnseriøse utøvere som Solskjær til litt mer avslappete typer som Raymond Kvisvik og Steffen Iversen. Jeg forherliger ikke spillere som Best og Gascoigne sin skjebne, på ingen måte. Men jeg liker det uforutsigbare. Det at man ikke nødvendigvis blir god ved å ha høyt O2-opptak. Det at spillet har så mange fasetter. At det er rom for så mange forskjellige typer med ulike egenskaper. Spillere fra forskjellige land og kulturer som sammen skal dra lasset. Det er snart vår. Vi kjenner lukten av gress. Vi kjenner på forventningene. I år? Ja, i år. Molde skal dyttes ned fra tronen. Gullet skal hjem. Til Trondheim.

orjangreiff@hotmail.com




På forsiden nå