Det er 23 år siden alle var enige om at Trondheim og Olavshallen var en perfekt arrangør av Spellemannprisen. Nå er Trondheim i ferd med å spilles av banen på konsertfronten.
I dag ønskes musikkbransjen og et samlet norsk tv-pulikum velkommen til Stavanger konserthus for det store Spellemannpris-showet. Den tidvis utskjelte, men likevel standhaftige Spellemannen er fremdeles en bauta i norsk populærkulturell offentlighet. Du kan godt «double screene» og skrive noen syrlige twittermeldinger underveis, men du må se det. Hvem tabber seg ut i år? Er det mulig å toppe Plumbo? Nei, det er det ikke, men vi må få det med oss uansett. Kan Kaizers bli oversett i år også? Nei, det kan de ikke. Kan Ida og Rasmus bli historiske med tre Spellemenn på tre år? Vi sitter benket. Blikket er rettet mot sørvest.
Konserthuset i Stavanger er stolt arrangør – vi har allerede fått det innprentet av forhåndsreklamene. Det er i Stavanger det skjer.
At Spellemannprisen i år – og muligens i ti år til – skal arrangeres i Stavanger, gir provinshovedstaden i sørvest en nasjonal posisjon – om enn i bare noen få dager. Men læll. Det gir et løft lokalt og det gjør Kultur-Norge litt større at fellesopplevelsene på TV kan sendes fra flere byer enn Oslo.
Kulturbyen Stavanger overbeviste Spellemannskomiteen med et feiende flott konserthus til 1,2 milliarder kroner, men også med lokalpolitisk investeringsvilje, samt stor lokal sponsorinteresse. Ifølge Stavanger Aftenblad legger lokale sponsorer flere millioner i potten for å sikre spellemannfest i oljebyen. Stavanger kommune bevilget 500 000 kroner til arrangementet. Spellemannprisen på sin side planlegger en større festival rundt utdelingen, noe som vil gjøre det enda mer fordelaktig for Stavanger å være vertskap. Stavanger-popens store sønn, Morten Abel, var i fyr og flamme da flytteplanene ble presentert i fjor høst. «- Alle har godt av å komme seg ut litt. Nå kan kanskje Spellemann bli noe mer enn utdelig av priser. En litt sånn Bylarm-aktig uke rundt i byen hadde vært kanon. Dessuten er det stas for byen å kunne ta i mot hele bransjen».
Abels visjon om en «Bylarmaktig greie» er blitt en realitet med Spellemanndager som inkluderer konserter på flere av byens klubbscener.
I tillegg til Bylarm-referansen, er det naturlig å se over dammen til Los Angeles og Grammy-showet. Englebyen fylles av pop-konserter, seminarer og bransjerelatert aktivitet i hele uka som ender opp i Grammy-showet. Hvis de erfarne arrangørene fra Oslo og den lokale innsatsviljen fortsetter som den stevner, kan det vise seg at investerte kroner kaster av seg. Om ikke annet i form av markering av Stavanger som en av Norges fremste kulturbyer.
- Herrligt! skrev kulturredaktør i Stavanger Aftenblad, Solveig Grødem Sandelsen da Spellemannprisen meldte flytting. I konkurranse med konsertlokaler som operaen i Bjørvika og Kilden i Kristiansand trakk Konserthuset det lengste strået.
«I Bergen har dei jo forsåvidt Grieghallen, den er litt sliten, riktignok, men likevel, bergensarar er det mange av, og store tv-produksjonar har dei hatt. Men nei. Ingen av dei nådde opp. Til oss, når NRK og Spellemannsprisen AS skulle bestemma kor dei burde leggja utdelinga av nettopp Spellemannsprisen, for å gi stakkaren ei skikkeleg vitamininnsprøyting. Eg kan godt skriva det ein gong til - Oslo, Bergen og Kristiansand nådde ikkje Stavanger lenger enn til knea.»
Jeg kan godt skrive at under knea en plass, muligens på hælen, befinner en annen stor norsk by seg. Her oppe mangler vi både en oppdatert innendørs konsertarena og en utendørs konsertarena for de store fellesopplevelsene. Olavshallen er en bra konsertsal. Kilden, Konserthuset og Operaen er veldig mye bedre. Sommerens største artister har for lengst strøket Trondheim av turneruten ettersom vi ikke har et troverdig storkonsertalternativ. Strengt sagt står det dårlig til med konkurransekraften i Midt-Norges største by.
Men det har ikke alltid vært sånn.
«- Trondheim er en utmerket spellemannby. Alle var enige om det etter showet lørdag kveld. Ikke bare NRK, men også artistene var begeistret for Olavshallen. Og det var bare noen svært få som syntes at det ble for mye trønder-patriotisme,» sto det i herværende avis 22. januar i 1990.
Spellemannprisen hadde tatt en uventet avstikker fra Oslo og til den nye og storslagne Olavshallen i Trondheim.
Adresseavisen dekket med stor entusiasme og popkulturell finesse.
Patriotismens kledelige form sto i grell kontrast til den nærmest påtrengende Bergens-patriotisme som preget Grand Prix-finalen i Grieghallen noen år tidligere, kunne Adresseavisen helt nøytralt formidle.
Avisens entusiasme ble belagt med flere kilder, blant annet gudfaren i norsk underholdningsmusikk, Egil Monn Iversen:
- Det er mye bedre å spille i Olavshallen enn i Konserthuset.
Spellemanngeneral Sæmund Fiskvik fra Trondheim mente økonomien ville bli avgjørende for om det ble Olavshallen også i årene framover.
Slik ble det ikke.
Videre søk i arkivet viser at Oslo og senere også Lillehammer ble valgt som arena. I en sak fra 1993 står det resignert i et intervju med Erling Berg i Olavshallen at «Spellemannsshowet var nok en engangsforeteelse. Men i stedet ser det nå ut til at vi blir fast arrangementssted for landsfinalen i Ungdommens Kulturmønstring i tillegg til NM i janitsjar».
I år arrangeres UKM-finalen i Larvik.
Korps-Norge er heldigvis fortsatt innrettet på massemønstring i Trondheim - og Larvik er visstnok en engangsforeteelse. Å holde på UKM-finalen i Trondheim bør være et prioritert mål. Her samles framtidens kunstnere i Trondheim en hel helg og gir byen nasjonal relevans.
Det er ikke min jobb å svartmale situasjonen i Trondheim. Vi er gode på kulturproduksjon – er best i landet på jazz, innimellom på rock. Kveldens Spellemannshow har dusinet fullt med trønderske nominerte - så vi er jo med. Generelt sett står det bra til i Trondheim. Enger-utvalgets store rapport om norsk kulturpolitikk de siste sju årene, trekker fram bibliotek og kulturskolen som grunnmuren i kulturlivet. På begge fronter er Trondheim i landstoppen.
Vi gjør oss noenlunde bemerket med et solid regionteater og et fullrigget symfoniorkester. Pontus Kyander har ambisjoner om å markere Trondheim kunstmuseum nasjonalt, eh unnskyld; internasjonalt, og vil forhåpentligvis lykkes med det. Pstereo og Olavsfestdagene har hver på sin måte funnet formen og er festivaler som gjør oss stolte av å være fra Trondheim.
Men de ruver ikke i det nasjonale oversiktsbildet.
Å spille en rolle utover regionen er en av regionhovedstadens oppgaver. Trondheim må ha ambisjon om å levere kulturopplevelser av allmenn nasjonal interesse. Teller du oppslag i nasjonale medier om Pstereo, Olavsfestdagene, TSO, Trøndelag Teater og Trondheim kunstmuseum – vil du ikke bli oppløftet. Selv Rockheim, som er en nasjonal institusjon, sliter med å nå igjennom nasjonalt. Vel har Rock City i Namsos dominert det nasjonale kulturnyhetsbildet, men med negativt fortegn for regionens relevans. Heldigvis sendes Språkteigen fra Tyholt – og statsministeren skal åpne Spelet.
Som konsertarrangører er Trondheim fullstendig satt i skyggen av Bergen og Oslo. Og nå av Kristiansand og Stavanger. Legger vi til sneglefart i kulturpolitiske saker som kunsthall og litteraturhus, tegner det seg et bilde av en kulturby på vei nedover i divisjonene.
Olavshallens formkurve virker dalende med aldringstegn og stadig flottere «søskenbarn på Gjøvik». Både Konserthuset i Stavanger, Operaen og Kilden er hus til milliarder. Da jeg selv var på omvisning i Kilden ble jeg rett og slett mektig imponert. Sammenslåing av teater, symfoniorkester og regionalopera og etableringen av stiftelsen Kilden har gitt en institusjon som har utløst investeringsvilje både sentral og lokalt. Huset er manifestasjonen av kulturfondet Cultiva som har gitt millioner til kulturformål i Kristansand etter salget av Agder Energi. Akustisk er både Kilden og Konserthuset i Stavanger i verdenstoppen.
Bergens Tidenes kultur- og debatt-redaktør Hilde Sandvik skrev nylig en omfattende kommentar om at nasjonalinstitusjonene i Oslo får dominere kulturtildelningene og at dette går på bekostning av de andre storbyene som ikke greier å produsere konkurransedyktig kulturuttrykk. Taperen, i tillegg til storbyene utenfor Oslo, blir norsk kultur – som ville hatt godt av sterke sentra som konkurrer om å være best. Denne bekymringen kommer fra en kulturredaktør i en by som årlig har verdensnavn som Springsteen, Stones og Rihana i Koengen og har nasjonalinstitusjoner som Bergenfillharmonien og DNS i sin portefølje. Det drømmes om ny Grieghall og Verftet USF er nettopp pusset opp for over 100 millioner.
Oppropet fra Bergen burde ha gjallet enda sterkere fra Midt-Norge.
Det er muligens provinsielt av meg å ønske meg nasjonens oppmerksomhet på vegne av kulturlivet i regionen. Det viktigste er grasrotarbeidet. Vi skal fokusere på arbeidsoppgavene. Ta ett steg av gangen.
I kveld er det litt tungt å innta den rause holdningen og unne siddisene suksessen og rampelyset.
Som kulturredaktør vil jeg nemlig også i framtiden kunne publisere referater av dette kalibret – som sto i Adresseavisen etter Spellemannprisen 1990. Overskriften: Alle var der!
«Vi kunne notere Tor Strand i samtale med Toralv Maurstad, Terje Tysland rølende med Backstreet Girls, Sissel Kyrkjebø i kakling med Torild Sivertsen, Arthur Arntzen, Hjallis og Per Berge i en skikkelig mannfolkprat, Knutsen i krangel med Ludvigsen, Trond Viggo Torgersen i koselig kaffeprat med Alf Cranner, Mari Boine Persen i en kjapp tur til inngangsdøren for å ta imot gratulasjoner fra ikke-inviterte samevenner og Frode Alnæs i ferd med å gi sin anerkjennelse til Tre Små Kinesere. Spellemannpriskvelden er kvelden da norske artister liker hverandre ihjel.»
PS: Kaizers må vinne Årets Spellemann i kveld!