En ny gruppe skriftlærde har lest Statoil teksten. I fjor var det kirken, i år er det forfatterne. Må Helge Lund rulles i tjæresand før han tar til seg budskapet?
«Norges internasjonalt gode renommé som klimaforkjemper kan bare vedvare hvis Statoil trekker seg ut nå. Fortsatt engasjement i Canada er pinlig for Norge. Statoil bidrar til å legitimere Canadas klimaødeleggende utvinning.»
Enkle ord, lette å forstå. Undertegnet av 274 norske forfattere, blant dem, i et bortimot tilfeldig utvalg: Kjell Askildsen, Magnhild Bruheim, Tomas Espedal, Kjartan Fløgstad, Frode Grytten, Levi Henriksen, Vigdis Hjort – og noen av våre mest kjente internasjonalt: Jostein Gaarder, Per Petterson. Alle forbanner de giftens elv.
Dag Solstad sto ikke på listen, men romanen Armand V. Fotnoter til en uutgravd roman fra 2006 er langt på vei en kommentar til oppropet. Den sterkt kompromissvillige diplomaten Armand V. ser med stor fortrøstning mot kunsten: «Det var derifra ordene skulle komme. Bare kunsten var fri … i motsetning til ham hadde de muligheter til å uttrykke seg ubundet. De hadde en sjelden sjanse som ingen andre hadde. Hvorfor grep de den så ytterst sjelden?»
Kanskje de ventet til Statoil faktisk forsøkte å gå dem i næringen? For et år siden intervjuet Teknisk Ukeblad Dr. Robert G. Skinner, allment kjent som en av verdens fremste eksperter på tjæresand, men også kjent som Statoils direktør og rådgiver da selskapet engasjerte seg i Canada. I intervjuet sa Skinner at selskap som hevder at de kan få til teknologiforbedringer og utslippskutt «utover noen beskjedne prosentpoeng innen 10 år», enten er naive eller «så prøver de å mislede noen». Om Statoil spesielt sa han at «de forteller disse historiene for et norsk publikum».
Når Statoil forteller røverhistorier, er det ikke så rart at våre profesjonelle historiefortellere reagerer, og svarer med et stykke alvorlig sakprosa: «Forurensningene fra dyputvinningen kommer i tillegg til at andre oljeselskaper allerede har ødelagt og fragmentert store skog- og våtmarksområder i Alberta. Arbeidet har virvlet opp tungmetaller og miljøskadelige stoffer som blant annet avsettes i drikkevannskilder. En rekke tungmetaller, som kvikksølv, bly og kadmium, er påvist i grunnvannet og bioakkumuleres i en rekke organismer. For å legge til rette for tjæresandutvinningen har myndighetene lempet på lovverket som beskytter dyr og natur.»
Da Armand V. kom ut, ba Morgenbladet daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre anmelde den. Han tok utfordringen, ja, man kan vel si at han grep den med begge hender. «Mens Dag Solstad vil avslutte verden, må noen av oss rett og slett videre. I virkeligheten.» Det skrev Støre. For slik er det; kunsten er kanskje fri, men politikken er dynamisk. Den kan ikke henfalle til drømmer og nostalgi, men må alltid avansere i virkeligheten.
Men hvis vi forestiller oss at den veien som det norske oljeindustrielle kompleks har slått inn på, i likhet med veier flest, går i to retninger, bør vi vel sjekke at den som fører videre, virkelig går via Alberta, Canada? Tenk om det i stedet er tilbakeveien som går dit? Og er det så sikkert at Den norske kirke og Den norske forfatterforening er dårligere kartlesere enn Statoil? Noen ganger er moralske kompass forbløffende presise, mens de kommersielle er hemmet av kraftig misvisning.
Da også Leif Sande, leder i oljearbeidernes fagforening, Industri Energi, sa at han var bekymret for Statoils nye risikoprofil og selskapets omdømme, svarte selskapets økonomi- og finansdirektør, Torgrim Reitan: «Vi er gitt et ansvar om å forvalte våre penger på best mulig måte, og å skape størst mulig verdier» (Klassekampen 27. juli 2012).
Han har rett. Derfor blir det stadig viktigere å tvinge Statoil til å stikke ut en avvikende kurs, hvor målet ikke utelukkende er størst mulig kortsiktig profitt, uansett hva kostnadene er for natur, mennesker og samfunn.
I havnen i Cape Town ligger den gamle «Slave lodge» som er dystert museum over en menneskefiendtlig ordning som ble avskaffet ved lovendring og internasjonalt press, selv om selskapene som drev den mente de ville gå under om handelen med svarte mennesker ble stanset.
Parallellen er ikke så vulgær som den kan synes. Jurister som arbeider internasjonalt for å få til en ny selskapslovgivning som pålegger bedriftene å prioritere hensyn til klodens og menneskehetens langsiktige interesser foran eiernes kortsiktige ønske om maksimal avkastning, bruker nettopp slavehandelen som eksempel.
Polly Higgins, ofte kalt «klodens advokat», gjorde det i et intervju med Dagens Næringsliv i januar. Da lovene mot slavehandel likevel gikk gjennom, viste det seg at alle klarte seg utmerket, sa hun. Selskapene måtte bare tvinges til å tenke nytt.
Vil Statoils hovedkvarter på Forus en gang bli et tilsvarende museum over en politikk som ble bekjempet av kirken, av forfattere, av menneskerettighetsaktivister, men som i det lengste ble forsvart av politikere og forretningsfolk, fordi de trodde alternativet ville skade dem økonomisk?
«Vi er veldig stolte av det vi har fått til på oljesand i Canada», sa Torgrim Reitan.
De 274 forfatterne og det enstemmige Kirkemøtet har tatt ordet på vegne av et annet Vi, et som skjemmes inderlig over det Statoil får til i Canada. Beregninger publisert i Scientific American og foretatt av University of St. Thomas i Minnesota, viser at tjæresanden i Alberta alene kan øke den globale temperaturen med 0,4 grader. En regjering som forholder seg til virkeligheten, lar ikke slikt skje.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle