Det er en dyp misforståelse å tro at helse kan håndteres som varer og at markedet kan løse problemer i helsesektoren.
Jeg ser at Rema 1000-sjef Ole Robert Reitan skriver friskt i denne spalten om den enorme suksessen selskapet har hatt, og at det stadig vokser. «Mange spør meg hvordan det er mulig». Vi får noen oppskrifter på vellykket ledelse og gjennomgang av faktorer som skaper en god bedriftskultur. Samt noen råd til offentlig sektor, som jeg forstår har mye å lære av Rema.
Jeg har stor respekt for ledere som får det til i det private næringsliv. Og det er helt sikkert mye vi også i helsesektoren kan lære av effektiv organisering. Det er til og med noen som har prøvd. For eksempel ble Tore Tønne hentet inn fra jobben som konsernsjef i Røkke-selskapet Norway Seafoods for å bli helseminister i den første Stoltenberg-regjeringen. På denne tiden gikk det en bølge av beundring for næringslivets modeller gjennom mange lands sosialdemokratiske regjeringer, blant annet inspirert av det som ble hetende New Public Management, NPM. Disse teoriene vet andre mer om en jeg, men det dreier seg blant annet om å introdusere mål- og resultatstyring, markedsmodeller med en viss grad av konkurranse også i offentlig sektor. Tore Tønne fikk med stor effektivitet innført den såkalte Helseforetaksreformen fra 2002.
Det er ingen entydig fasit om hva dette førte til. Men de som låner øre til leger og helsepersonell i den såkalte Helsetjenesteaksjonen, vil få høre hvordan pengestyr, byråkrati, kontroll- og måleregimer med evindelige rapporteringer nå undergraver den medisinske fagkulturen og stjeler tid fra pasientene. Og det er nettopp Stoltenberg-I-regjeringens sykehusreform som får skylda. Den som skulle effektivisere sykehusene etter modell fra næringslivet.
Jeg skal prøve meg på en forklaring på hvorfor det ikke går så bra med marked og konkurranse i helsesektoren. Helsetjeneste dreier seg dypest sett om mellommenneskelige relasjoner, ikke om «produksjon av helsetjenester». Det vi gjør med pasientene kan ikke uten videre omsettes til produkter, som varer i Rema-kjedens hyller, med prislapper for hver enhet. Man prøver, men nå er det alle bivirkningene av denne «varifiseringen» som skaper så stor uro. Det er lettere å sette en prislapp på en hofteoperasjon enn på tid til omsorg eller å holde en pasient i hånden. Det klages over kulturkonflikter i fagmiljøene.
Det er ikke bare prisen på «varene» som skaper problemer. Næringslivets lovpriste konkurranse fungerer heller ikke i helsesektoren. Hvis konkurranse skal fremme kvalitet, «må kundene» – det vil si pasientene – være noenlunde effektive markedsaktører. De må 1. vite hva de trenger, 2. ha oversikt over tilbudene, 3. kunne sammenligne nytten av tilbudene, og 4. ha reell valgmulighet og styrke til å velge.
Er man syk, er det stor usikkerhet ved alle leddene i denne kjeden. De fleste pasienter er mer opptatt av trøst og lindring enn av å være effektive shoppere. I siste instans dreier det seg om tillit. Hvis pasientene i økende grad opplever at legene er ute etter å selge sine egne og sykehusets «varer», kan det underminere tilliten i lege-pasientforholdet. Dermed får vi alle disse utilsiktede bivirkningene, med behov for kontroll og økt konfliktnivå mellom pasient og behandler.
Slik jeg nå hører helseminister Støre, er han absolutt lydhør for disse problemene. Da er det et paradoks at han utfordres av Høyres modell for sykehusene, som i enda høyere grad baserer seg på «varifisering» og shopping i helsetjenesten. En sjekk for å handle helsetjenester der man selv ønsker, offentlig eller privat, kan høres besnærende ut, men inviterer til at private aktører legger til rette for de friskeste og det enkleste. Dette må være den ultimate modell for å undergrave tilliten til et offentlig tilrettelagt og solidarisk helsevesen, et som er der når du trenger det, etter behov og ikke etter prislapp. Markedet bør finne seg et annet sted å være.
steinar.westin@ntnu.no