«Uka får tiden til å opphøre», mener Uka selv. Den får også minner til å strømme på.
Verdens lengste uke er i gang. I kveld er det bypremiere for studentrevyen - 100 år etter den første revyen «Maxis!» ble avholdt. Allerede tegner årets festival til å bli tidenes største Uke. De store konsertene er så å si utsolgt på forhånd - det i byen som kjennetegnes ved dårlig forhåndssalg og generell skepsis til nye strømninger.
Mye er annerledes under Uka. Toppnivået er så høyt at man tar seg i å ønske det porsjonert ut over året. Hva kunne ikke bare litt av denne maktdemonstrasjonen gjort med konsertprogramet i Storsalen? Men så er det deilig med konsentrat også.
I 2011 ble det solgt 85 000 billetter til arrangement i 25 dager - overskuddet ble 7,5 millioner. Vi kunne fortsatt med å liste opp imponerende tall og volumer. En milliard liter øl og en trillion dugnadstimer - eller hva det var.
Men la oss gå litt mer anekdotisk til verks. Tre historier plukket fra en tilfeldig uka-venns liv. Mitt forhold til uka strekker seg bare tilbake til Uka 97 - så veteraner må bære over med meg.
1.
Tidlighøst 2011. Telefonen ringer:
Promo-mann fra UKA: - Vi har hovedatraksjonen klar. Vi har booket selveste David Guetta! Vi lanserer i begynnelsen av september.
Jeg: - .. jøss. Det var .. interessant. OK - vi tar sikkert kontakt for noen sitater.
Jeg (henvendt til muikkekspertene i redaksjonen): - David (ser på notatene mine) ...Guetta skal spille på Uka. De sier det er HOVEDattraksjonen. Kan det stemme, da?
Ekspert: - Jaha (googler i et rasende tempo). Har hørt navnet, sjø. En stor fransk dj. Bra referanser. Men hovedattraksjon. Javel..
September: David Guetta selger 6500 billetter på 48 timer. Hove-sjefen og P3as musikksjef hyller Uka for bookingen.
Oktober: Guetta spiller i Trondheim samtidig som han topper hitlistene med «Titanium» og er et av verdens største musikknavn.
Dette var historien om hvordan UKA satte en ny standard for konserter i Trøndelag - og meg i skammekroken. Det vi trodde skulle skje på 90-tallet, ble fullendt i 2011 med Guetta i Dødens Dal. Dj-en VAR den nye rockestjernen. Årets største navn, Calvin Harris, var også ukjent for meg da nyheten kom. I år tok jeg bare for gitt at jeg var ut og Uka in. Vi slo til med overskriften: «verdens største dj kommer til Uka».
Konserten er selvfølgelig utsolgt. Forlengst.
2.
To år tidligere:
Svett i håndflaten og tør i munnen går jeg gjennom et høstkaldt Trondheim sentrum - lykkelig for at jeg jobber i avis og ikke på live TV. Det hadde jo ikke gått så veeeldig bra - han Skavlan er kanskje ikke så håpløs likevel? Men jeg har nok til en god sak, tenker jeg, der jeg går mot avdelingskontoret i Nordre. Jeg har nettopp intervjuet den ene halvdelen av verdens rikeste par i underholdningsbransjen. Kona hadde hastet forbi journalistene og inn på Britannia Hotell. Husbonden var i Trondheim på eksklusivt oppdrag for Uka09 - på toppen av karrieren - som verdens største rapartist. Sittende på en pinnestol foran stjerna - som på sin side satt i en lenestol - fikk jeg 15 minutter. Det var stotring og det var knoting, men det var et intervju. Med Jay-Z! Som sagt: det hadde ikke blitt strålende tv, men ble en bra tosider i «avvisa».
Senere på kvelden er lenestolen glemt og han holder en forrykende og ytterst fremoverlent konsert. Kona Beyoncé Knowles kommer ut og vinker til publikum på nest siste låt.
Han har muligens 99 problemer, men kona er i alle fall ikke ett av dem, tenker jeg mens jeg tar meg selv i å «yo-e» med høyrehånda, voksne mannen!
3.
Milleniumsfeberen nådde oss alle i 1999. Jeg var 23 år og jobbet for et gratismagasin - og vi laget «UKA-spessial». Uka-navnet var ,kåMMa,. Og alt var genialt.
- To komma ,, ser ut som nittini - ikke sant. Og vi er en mellomgenerasjon - kun et innpust i verdenshistoriens lange historie.
Lederen av forfatterkollegiet overbeviser meg om at ,kåMMa, er et fenomenalt Uka-navn. To store m-er blir romertall 2000. Awsome!
- Vi er den første generasjonen som oppfatter seg som et komma og ikke en hel historie, sier revyforfatteren.
- Eller, sier jeg ivrig:
- Vi er den første generasjonen som oppfatter seg selv som et komma - og greier å problematisere det med en dypsindig historie. Selvbevisste komma - det er det vi er, stråler jeg.
Det var ei herlig tid da vi trodde at tankene vi tenkte var unike.
På scenen i revyen briljerte Pernille Sørensen og Stian Hovland Pedersen. Jeg følte at revyen og tanken bak traff meg. Et komma ...*akkurat slik føles det*. Ubetydeligheter er vi alle sammen, men viktige ubetydeligheter. Hva hadde vel språket vært uten komma?
Uka 99 var min uke.
Det kom nye versjoner - og stadig vekk tok Uka-følelsen bolig i meg - dette til tross for at jeg alltid syntes Samfundet og Uka virket litt sekteriske. Litt for mye Pirum i monitor, for å si det sånn.
Uansett; Ukene kom med Mercury Rev i 2001, DumDum Boys i 2003, Muse i 2007, Gåte comeback i 2009, Robyn i 2011. Dødens dal er annethvert år åsted for noen av mine mest levene øyeblikk.
Uka er en av de viktigste identitetsmarkørene for folk i byen her og for byen i forhold til andre byer. Den har blitt landsdelenes største og viktigste kulturfestival. Og det har den blitt det gjennom å følge med i timen. De ER timen. Når dj-en er den nye rockestjerna - så er han det først og størst under Uka. JayZ er tidenes booking i Trondheim - og bare Uka, med sine økonomiske muskler og ubegrensede arbeidskapasitet, greier å lande privatjet-en med Jay og B på Værnes. Den konseptuelle styrken til revyen kan synes svinnende, men prøv å huske tilbake til du var 22.
Uka 13 er ikke min uke på samme måte - hedigvis. Jeg kjenner jeg blir moralsk forarget av «malingsfesten» Life in color. De skal jo bare klisse seg til og bli ellevilt deilige - ungdommen - som flokker seg i teltet. I min tid var vi ute etter kulturopplevelsene og ikke maling og trance i en sleip legering av wet t-shirt og eskapisme. Og oktoberfesten; den er jo bare en unnskyldning for å kle seg ut som østeriske pornofilmskuespillere. Når det gjelder guettaer og harriser så må man bare kapitulere og innse at det er nye tider - og heller prøve å skaffe barnevakt til The National siste helga i oktober.
Men om jeg ikke ER Uka13 - så kjenner jeg at Uka ER Trondheim. Kjenner på «RBK-ske» stolte følelser når rapportene begynner å komme. Om avduking av Uke-navn, Macklemore&Ryan Lewis-konserten som traff folket, men ikke anmelderen. Om Uke-revyen som har 100-årsjubileum. Nå er jeg spent på om de greier å ta samtiden på kornet - igjen. Kan de toppe ,kåMMa,??
Få svaret i anmeldelsen som kommer på mandag - skrevet av Ole Jacob Hoel som har sett alle revyene, bortsett fra to, de siste 40 årene.
Det er som trondhjemmer, trønder og kultureltinteressert menneske jeg kjenner denne stoltheten. Stoltheten kommer av at jeg har vært publikummer og formidlet noe av Uka som journalist. Jeg tør ikke tenke på hvordan folk som har vært med å arrangere Uka føler det.
Eller jeg tror jeg har en idé.
Han som bodde i leiligheten vår før oss - en trebarnsfar med 12 par joggesko og uangripelig sunn akademisk livsstil - kunne på visningen fortelle at han år om annet - og alltid under Uka - måtte klatre inn via verandaen. Husselgeren peker mot stigen som ligger nede på plenen.
- Under Uka kommer de gamle studentvennene fra Uka-tida og da blir det sene kvelder og alternative løsninger. Jeg må klatre opp her i kjole og hvitt! Han flirer og blir litt drømmende - før han tar seg inn og viser oss det fine badet.
Litt sånn er det nok å være innenfor Uka-sekten. Har du lagt ned 100-vis av timer og skapt magi i 20-åra glemmer du det aldri. Resultatet kan bli klatring på husfasader i voksen alder.
Når historien om Uka skal fortelles, er det ofte systemer og tradisjoner som trekkes fram. Bare med disse systemene greier amatører å lage Norges største kulturfestival.
Men Uka er ikke bare systemer og regler. Uka er menneskedyret på sitt mest potente - i 20-årsalderen med alt å vinne og intet å tape - som samler krefter.
Og MOKKER til.