Lørdagskommentar, lørdag 21. desember 2013

God jul, Erlend og Ola

De virkelige heltene i verden denne jula, som ellers i året, er hjelpearbeiderne som setter eget liv i fare for å utgjøre en forskjell for mennesker på de stedene på kloden der det er farligst å oppholde seg.

Saken oppdateres.

Noen av dem mister livet i sitt arbeid for å gjøre verden til et bedre sted.


Norge har lang tradisjon med å sende hjelpearbeidere til land i krig og konflikter, eller til land rammet av naturkatastrofer. Kirkens Nødhjelp, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen og Norges Røde Kors er store og velvedrevne organisasjoner som i årtier har gjort en helt avgjørende innsats verden over.

Da Filippinene ble rammet av tyfon 8. november, kom Streetlight i fokus internasjonalt. En liten hjelpeorganisasjon skapt i 2004 av Erlend Johannesen fra Trondheim. Streetlight gjør hver dag en avgjørende innsats for utsatte barn på Filippinene og betød definitivt forskjellen på liv og død for de samme barna da orkanen rammet.

Erlend er da også helt riktig blitt nominert til flere priser for sin innsats for gatebarn på Filippinene.

Jeg kan ikke tenke meg en bedre julegave å gi til noen, enn en pengegave til en organisasjon som jobber for å redde liv til uskyldige ofre for tragedier forårsaket av krig eller naturkatastrofer. Penger som må til for at hjelpearbeidere som Erlend og Ola Skuterud skal kunne bety en forskjell for mennesker i nød langt unna tryggheten her hjemme i Norge.

Nå har Skuterud skrevet bok om sine mange år som rødekorser i noen av de farligste områdene i verden. «Kors, krystall og halvmåne» er en nøkternt fortalt bok om banksjefen fra Stavanger som gikk fra å tjene penger på krig, til å dra ut i felten for å hjelpe mennesker i verdens verste konfliktområder. En bok som også reiser vanskelige spørsmål om Røde Kors og nøytralitet. Hvor store overgrep skal en bistandsarbeider se før hun eller han protesterer?

Jeg har møtt Ola Skuterud mens han reddet liv i Afrika og i Midt-Østen og ble allerede den gang slått av hans kolossale tro på at det nytter å hjelpe enkeltmennesker, selv når verden er i ferd med, eller allerede har, gått av hengslene.

I Somalias sønderskutte hovedstad Mogadishu ble han kidnappet og tatt som gissel i 1998. Han og andre rødekorsere satt ni døgn i fangenskap, før de mot alle odds ble sluppet fri.

Etter løslatelsen ville Skuterud tilbake til Somalia for å snakke med gisseltakerne. Han ville høre deres historier og fortelle dem hva han mente om gisseltaking som en del av kampen for å overleve i Somalia.

Etter sine mange år i Palestina, peker Skuterud på det faktum at vi først de siste 20 årene har kunnet diskutere palestinernes rettigheter uten å bli satt i en venstreradikal bås:

«Jeg er selv solid forankret i den kristne tro og verdighet. Min politiske oppfatning går ikke i den marxistiske retningen, som lenge feilaktig ble forbundet med palestinernes motstandskamp og deres sympatisører i andre land. For meg står humanitet og respekt for menneskeverd som en udiskutabel grunnpilar – uansett side i en konflikt».

Ola Skuterud er øyenvitnet fra helvete i Somalia og Palestina. Siden så få av oss har mot eller muligheter til å reise til disse istykkerrevne plassene på jord, trengs øyenvitneskildringer som den fra Skuterud i «Kors, krystall og halvmåne».

Den gir oss en unik innsikt i hvor vanskelig, konfliktfylt og ofte livsfarlig det er å reise ut fra Norge som livredder. Boka fungerer dessuten som en påminnelse om vår plikt til å bidra til at de humanitære organisasjonene skal kunne fortsette sitt arbeid.

Skuterud skriver at Somalia og Israel på mange måter representerer ytterpunktene når det gjelder menneskerettigheter og respekt for liv, og at man ikke venter å møte samme grad av respekt for humanitære operasjoner og nasjonale og internasjonale hjelpeorganisasjoner i disse to landene.

Og det gjør man da heller ikke.

Men selv om Skuterud ble kidnappet i Somalia som rødekorser, skriver han at de stridende parter i stor grad respekterte de humanitære organisasjonenes arbeid, og i særdeleshet Røde Kors og Røde Halvmåne. Bare med sitt emblem som beskyttelse, kunne den lokale Røde Halvmåne-foreningen til og med krysse frontlinjer mens kamphandlingene foregikk.

«Fra de som opplagt vet minst om innholdet i Genèvekonvensjonene opplevde vi en intuitiv respekt for folkeretten. Samtidig som respekten og aksepten for Røde Kors-bevegelsen var stor, ble vi som kjent utsatt for overgrep og maktmisbruk fra selvstendige, kriminelle grupper, eller grupper under ledelse av lokale krigsherrer, men disse episodene var i hovedsak økonomisk betinget», skriver Skuterud.

I Israel var angrepene på hjelpeorganisasjonene styrt av myndighetene, mener han.

«I demokratiet Israel, hvor myndighetene har forpliktet seg til å respektere folkeretten ved å undertegne Genèvekonvensjonene, opplevde vi derimot at respekten for humanitære organisasjoner var begrenset».

Skuterud forteller om en rekke episoder hvor de israelske soldatene motarbeidet Røde Kors, og hvor ambulanser til stadighet ble angrepet og ødelagt av militære styrker:

Hjelpemannskaper ble trakassert, arrestert og drept. Røde Kors fikk ikke utføre sine plikter i henhold til Genèvekonvensjonene.

I bokens forord skriver Sven Mollekleiv, president i Norges Røde Kors, at dette er noe vi ser daglig i pågående konflikter i Syria, Afghanistan, Irak, Kongo, Somalia og Israel/Palestina. Derfor mister da også hjelpearbeidere livet mens de prøver å redde liv.

Norges Røde Kors ble hardt rammet like før jul for 17 år siden, da Gunhild Myklebust og Ingebjørg Foss ble drept i Novi Atagi i Tsjetjenia.

Du og jeg kan bidra til å gjøre det mulig for hjelpeorganisasjoner å sende livreddere som Gunhild, Ingebjørg, Erlend og Ola ut i verden, ved å gi dem en økonomisk julegave flere ganger i året. På det viset bidrar vi til det grensesprengende humanitære initiativ de har stått for.

Som takk må vi kunne forlange at verdens ledere følger oppfordringen fra Skuterud om å legge forholdene til rette for at Røde Kors og andre humanitære organisasjoner skal kunne gi nødvendig hjelp på begge sider i en konflikt.

I år er det 150 år siden Den internasjonale Røde Kors-komiteen ble stiftet i Genève. I 2015 kan også Norges Røde Kors feire sitt 150-årsjubileum. Ola Skuterud er med rette stolt over det arbeidet organisasjonen har utført gjennom alle disse årene og skriver at han håper Røde Kors vil holde frem med sitt arbeid til beste for nødlidende mennesker under sine syv grunnleggende prinsipper:

Humanitet, upartiskhet, uavhengighet, nøytralitet, frivillighet, enhet og universalitet.

Vel talt, Ola.

Og god jul til Erlend og deg og alle som gjør en forskjell for mennesker i nød et eller annet sted på vår brennende klode.

På forsiden nå