Så mange det er som vil tale på vegne av det tause flertall. Vet de ikke at dette flertallet ikke eksisterer, annet enn som et retorisk knep?
Virkelig eksklusive platesamlinger fra 1970-tallet rommer en single der Hans Rotmo synger om 250 telefonsentralmontører som våget å utfordre den internasjonale storkapitalen, den gang representert ved ITT. Teksten er rent Vømmøl-gull: «Kjempekrefter får/ den som før var svak/ når han vet det står/ en samlet klasse bak.»
B-siden var en nidvise om LO-sjef Tor Aspengren, framført av en trondheimsgruppe som het, og jeg skrøner ikke, Folk flest.
Denne uken var som en film av Tommy Wirkola. Vi hadde akkurat fått vite at Solveig Horne, landets nye likestillingsminister, hadde overrakt Forsvaret en inkluderingspris som honnør for at soldatene får bære hijab eller turban og spise halalkjøtt. En uvanlig borgfred var altså i ferd med å senke seg over landet. Da var det at Hans Rotmo spratt opp av snøen, med ville skrik og dårlige enderim. Landet er invadert av skadedyr, remjet han. De gamle forsamlingshusene, der arbeidsfolk danset som «ville fan» er overtatt av asylsøkere som «kryr som lopper og lus» og ber «fem gong før dag’n».
«Jeg ser klare paralleller mellom utfordringene på 70-tallet og i dag», sa Rotmo til Adresseavisen. På 70-tallet var som kjent nordmenn knuget under fremmed åk. I byene gikk telefonsentralmontører og andre slaver med grå blikk og bøyde nakker til det daglige slit for den utenlandske storkapitalen, EEC og dyrtiden. Bare i enkelte dalstrøk i Trøndelag levde det frie mennesker, som så undertrykkelsen av den norske nasjonalsjel, og sang om den.
Nå trues denne sjelen igjen, denne gang av utøy fra land uten karsk og andre norske verdier. Derfor må Kristian Schravlevold gjenoppstå og innta sin gamle rolle som de undertryktes trubadur. «Selv plasserer han seg midt i det han mener er folkedypet», skriver Adressas Ole Jacob Hoel. For slik er det ennå i Vømmøldalen: Hans Rotmo på A-siden og folk flest bak. Omslaget på platen fra 1975 viser tre menn som bærer et banner med teksten: «Slå tilbake voldgiften». Bak kommer en flaggborg med norske flagg. Skift ut «voldgiften» med «musliman», så er alt klart til relansering.
Gruppen Folk flest ble oppløst etter et kort og hektisk år. Da albumet «Stå Itj med Lua i Handa» ikke utløste noen umiddelbar verdensrevolusjon, fant de fem medlemmene seg andre gjøremål. Folk flest finnes altså ikke. Ikke som visegruppe, og ikke som demografisk stabil enhet. Det gjør heller ikke det folkedypet Rotmo påberoper seg. Begge uttrykkene er retoriske konstruksjoner på linje med «all forskning viser», og har som eneste hensikt å gi ufortjent tyngde til dårlig funderte påstander.
Det finnes et flertall og et mindretall i de fleste politiske spørsmål. En viss overlapping er det mellom disse flertallene, det er derfor Frp ikke er til å kjenne igjen. I regjering må de ta hensyn til at de aller fleste av dem som gjerne vil ha lavere skatter, ikke vil ha dårligere veier eller lengre avstand til nærmeste sykehus. I dette krysspresset mellom ønsker som ikke lar seg forene, inntreffer handlingslammelse og rask sosialisering.
Kanskje er det slik at et flertall her i landet ikke liker opera, men det er ikke sikkert det er samme flertall som vil ha bedre eldreomsorg. Det går an å gråte når Mimi dør i «La Bohème» og samtidig mene at ingen skal måtte sove på vaskerommet. Svært mange av oss tilhører et mindretall, ja kanskje en elite, på ett område, og det brede flertall på mange andre. Bildet av et folkeflertall som i ett og alt blir styrt av et par små eliter som forakter deres verdier og gleder, er falskt. Vi er et samfunn av kompliserte enkeltindivider som alle inngår i skiftende allianser.
Antakelig har vi et flertall som setter pris på det høye nivået av tillit i det norske samfunnet og er engstelig for at vi gradvis skal miste denne kvaliteten. Men det innebærer ikke at det eksisterer et fast og varig flertall som vil overlate innvandringspolitikken til Anticimex. Det finnes heller ikke noe folkedyp som krever et brutalt oppgjør med folk som ber. Tvert imot, de holdningene Hans Rotmo har utviklet, støter mot en utbredt og dyp anstendighet i befolkningen.
Mot de 7200 som i Adresseavisens nettavstemning sier at de støtter Rotmo, setter jeg Statistisk sentralbyrås undersøkelse fra i fjor sommer, som viste at åtte av ti nordmenn mener at innvandrere gjør en nyttig innsats i arbeidslivet. Samme undersøkelse viste at antallet nordmenn som ikke kan tenke seg at sønn eller datter gifter seg med en innvandrer, er redusert fra 40 prosent i 2002 til 25 prosent i 2013.
«Når folk kommer som gjester skal en ta godt imot dem, og gjerne la dem være litt rare. Men kommer de for å bli, må de tilpasse seg skikkene på stedet de kommer», sa han i intervjuet med Adresseavisen. Kanskje er det et flertall som mener dette, jeg gjør det i hvert fall. Asylsøkerne kommer hit i håp om en bedre tilværelse, da må de selvfølgelig gjøre sitt for at det gode samfunnet de har søkt tilflukt i, skal bli enda bedre.
Men der jeg kommer fra, og det var sannelig et godt stykke unna de fleste eliter, var det nok ikke vanlig, når en ville ta godt imot fremmede, å kalle dem for lopper og lus.
Vi bør ta godt imot de som kommer utenfra, også de fra Vømmøldalen. Men vi må ikke være naive. Vi må si klart fra at de får oppføre seg som folk.
sven.egil.omdal@aftenbladet.no
Følg på twitter.com/svelle