Ledende politikere hevder at vår helsetjeneste er blant de beste i verden og at flertallet nordmenn har stor tillit til tjenesten. Samtidig er det skapt et inntrykk av at vi bruker mest i verden på helse og at vi har nådd en grense. Derfor må det skjæres ned!

Norge har ikke lenger verdens beste helsevesen. Det er poenget til dagens tre kronikkforfattere. Illustrasjonsfoto. Foto: Junge, Heiko, NTB scanpix

Hvordan stemmer dette med virkeligheten?

Ifølge Human Development Report fra FN(2013) framgår at nordmenn har mindre tillit til helsevesenet enn mange andre. I de andre nordiske land er over 80 prosent tilfredse med helsetjenesten mot bare 68 prosent av nordmennene. At over 30 prosent ikke er tilfredse er urovekkende. Hvorfor er det slik?

Ifølge OECD-rapporten «Health at a glance» (2013) bruker Norge en mindre del av sitt Brutto Nasjonalprodukt ( BNP) på helse enn gjennomsnittet i Europa..( utgifter til langtidspleie er her holdt utenfor). Selv med korreksjon for den del av BNP som spares i oljefondet ligger vi under midten.

Helsevesenet i Norge har gjennomgått en dramatisk slankeprosess med nedleggelse av sykehussenger, og effektivisering med forkortet liggetid, noe som kanskje kan sees som nødvendig og riktig. Imidlertid viser den samme rapporten at antall somatiske sykehussenger er halvert i løpet av 25 år, fra drøyt 20 000 til 10 800 i dag. Vi har 2,1 seng pr 1000 innbyggere og ligger på bunn i Vest-Europa. I vårt nærområde har bare Tyrkia færre senger enn oss. Dette er i en tid der befolkningen blir eldre, kreft, diabetes og KOLS er økende og behandlingstilbudene blir mer komplekse og omfattende på grunn av forskning og utvikling. Helsetilsynet uttrykte bekymring om det lave sengetallet allerede i 2001. Det hjalp åpenbart ikke.

I tillegg har effektiviseringen medført at gjennomsnittlig liggetid på sykehus ligger nær bunnivå i Europa. Innlagte pasienter ligger kun gjennomsnittlig 4,5 døgn på sykehus. Isolert sett er dette kanskje ikke negativt, men samtidig har vi en beleggsprosent (andelen sykehussenger som er belagt til enhver tid) på 93, godt over de 85 som mange land setter som en forsvarlighetsgrense. Dette fører til at mange pasienter skrives ut før de er friske nok, ganske enkelt fordi det ikke er plass til dem; de må ut fordi nye pasienter skal inn. Dette reflekteres også i det høye antall re-innleggelser.

Det er ikke tvil om at dette særlig rammer de svakeste, især eldre med uklare og sammensatte lidelser. Problemet forsterkes av finansieringssystemet som krever at kommunene betaler en vesentlig del av kostnadene ved innleggelse av indremedisinske pasienter. Vi har allerede eksempler på at bekymrede rådmenn oppfordrer kommunens leger til å redusere antall innleggelser for å spare. Samhandlingsreformens ide er at pasienter ikke skal ligge på sykehus hvis det ikke er nødvendig; et større volum av helsehjelpen skal ytes utenfor sykehus- i kommunene. Det er en god tanke. Men slik det praktiseres i dag, med en dramatisk reduksjon av sykehussenger og to ulike budsjetter for henholdsvis sykehus og kommuner, så blir det et svarteperspill hvor det litt for ofte handler om å bli kvitt pasientene – få dem over på den annen parts budsjett. Kampen om sengeplasser er ikke vakker, og personell på alle nivå opplever et moralsk og faglig press for å løse en kabal som aldri går opp med det faglige ansvar vi er satt til å forvalte.

Som om dette ikke var nok, og i motsetning til hva både den gamle og nye helseministeren hevder, så tilbakeviser OECD -rapporten at vi ligger i verdenstoppen når det gjelder kreftoverlevelse. Vi er midt i laget. Dette burde ikke være OK, og vi må i alle fall ikke skjule sannheten og påstå noe annet. Det skal også nevnes at vi i følge Euro Health Consumer Index, har verdens lengste ventetid

Hvorfor har ikke politikerne tatt varselsignalene tidligere? Er helsepolitikk så kompleks at man ikke har forstått hvor det bar? I alle fall ser det ut som utviklingen er villet, og det er ikke leger og sykepleiere som har anbefalt dette. Det er nærliggende å tro at sentrale helsebyråkrater assistert av godt betalte konsulentfirmaer har spilt en vesentlig rolle. Ingen av disse står politisk ansvarlig og dessverre har mange ledende politikere støttet utviklingen. Norske helseforetak har brukt over 6 milliarder på konsulenthjelp de siste 10 år, og Oslo har alene brukt over 3 milliarder på en prosess som riksrevisjonen har karakterisert som en skandale. Siden 2002 og innføring av foretaksmodellen, har våre myndigheter bekjent seg til såkalt New Public Management og LEAN (Toyota-modellen) , en industriell og økonomisk ideologi, hvor målstyring, kontroll, rapportering og den økonomiske bunnlinje har vært alle aktiviteters mål. En stadig større del av leger og sykepleieres tid går nå med til annet enn å yte helsehjelp.

Det er behov for en kursendring. En gruppe leger, sykepleiere og andre interesserte har startet Helsetjenesteaksjonen (http://helsetjenesteaksjonen.no), for å få fokus på pasienters behov som det styrende element. Vi engasjerer oss i denne aksjonen for å sette mennesket først i helsetjenesten og ta etikken og faget tilbake. Et lignende aksjon er i gang også i Sverige. Selvsagt forstår vi at vi må ha budsjetter og at vi må utnytte pengene godt. Men sykdom og nød kan aldri lønne seg. Mennesket er ingen Toyota.