Hei. Jeg heter Stian Wallum. Jeg er 38 år. Jeg har arrangert barnebursdag på lekeland. Men det gjør jeg ikke mer.
I lørdagens Adresseavisen fortelles det om klondyke-stemning i bursdagsbransjen. 50 bursdager i uka arrangeres på Leos Lekeland i Trondheim. Omsetningen har økt med to millioner. Historien har også en bakside.
Jeg står nå fram som tørrlagt lekeland-bruker. Her er min historie.
Jeg har brukt Lekeland en regnværssøndag (ok det var nok et par av dem) og en barnebursdag. Det virket som en god ide der og da. Regnværssøndagen kan være tung når ungene er små og lite samarbeidsvillige. Og så var det en liten café der hvor man kunne lese avisa og ta en kopp kaffe. Jeg trengte en kopp kaffe og en avis akkurat da. Myse litt i Iphonen. Det var skumgummi på de skarpeste kantene. De kunne leke litt på egen hånd.
Og så var det barnebursdagen. Her ble jeg presset til det, altså. Alle skulle ha bursdag på Leos Lekeland på Tiller på den tida. Ungene jublet og vi foreldrene kunne haste videre i tidsklemma uten å tenke på kaker, rengjøring, pynting og selskapsleker. Invitasjonslappene var vanskelig nok.
Akkurat mens det står på er det ganske godt å være lekelandmisbruker. Du legger ansvaret i hendene på kompetente 18-19-åringer og lar foreldrerollen få hvilt seg litt. Det er godt det. Trenger det i blant.
Vel er det litt grotesk å observere barn som er så utravet etter 20 minutter i lekelandet at de er for kvalme til å spise kake. Vel er pizzaen som lekelandet tilbyr ganske langt unna det man ellers kaller mat. Vel er lukta av svett plastikk og den spisse akustikken velegnet til å utvikle migrene. Og vel er det pussig at det til slutt kommer en voksen mann i løvepelskostyme og selger cd med boksmusikk på. Det er ikke det at det er så fælt mens det står på.
Det er skammen etterpå.
Er det disse minnene ungene skal ha med seg fra bursdagene opp igjennom barndommen?
At fest var å møtes et sted med mye plastikk og mange fine farger, få seg en vest og løpe rundt til man nesten spyr og deretter spise tørr pizza på et konferanserom?
Noia. Kaldsvette. Spørsmålene strømmer på. Er vi foreldre i ferd med å ødelegge magien rundt bursdager og fest for barna? Kanskje bro bro brille og flasketuten har en verdi selv om de ikke treffer rett i hovedpulsåra til underholdningsavhengige unger? At de gammeldagse lekene egentlig bare er rammen for uvurderlig kontakt mellom ungene og de voksne. Jeg måtte ta grep og hente bursdagen hjem igjen. Hjem til meg selv.
Så i år ble det ikke Leos Lekeland, men gammeldags hjemmebursdag med balonger og melis i gulvteppet. Vi var utslitt etterpå - det må innrømmes - men vi hadde blitt kjent med klassevenninne. Og de hadde møtt noen nye voksne som brydde seg om dem. Og de var pyntet i fine klær uten gymvest utenpå. De var i selskap.
Da jeg var liten var lekeland noe som fantes på bilde i Donald-blad, noe man kunne vinne om man ble trukket ut i kryssordkonkurransen. Og, om man var heldig, var det en sjans for at sommerferien gikk innom Tusenfryd, Legoland eller ballbingen på IKEA Slependen. Det var et ekstremt knapphetsgode. Det var magisk! I dag overfores ungene med lekeland og fornøyelsesparker. Fra å være de magiske unntakene har lekelandene blitt den moderne familiens mest prangende abdiseringsarena.
Men skal man kutte bruken totalt? Er det dit jeg vil? Er det ikke bra å gi ungene en smak av en annen magisk verden i for eksempel Leos Lekeland? Joda.
Oppfordringen fra en tørlagt misbruker må være: Ta gjerne en tur i lekeland, men ikke gi bort feststundene med ungene og ikke devaluer magien.
Da kan misbruket gå i arv.