- Folket, sier statsminister May, har sagt hva det mener, og det vil ikke bli gjort forsøk på å trosse folkeviljen, verken ved at skilsmisse-erklæringen ikke blir sendt, eller ved å gjeninnmelde Storbritannia i EU. Brexit betyr brexit.

Men May er ikke alene om å bestemme det.

Noen, som vanligvis får viljen sin, vil gjøre hva de kan for å hindre en reell skilsmisse. Og de har god tid på seg.

Det var mange som trodde at ekteskapet mellom Storbritannia og de 27 andre landene i EU ville være over i samme øyeblikk som det britiske folk 23. juni trosset alle advarsler og stemte nei til fortsatt EU-medlemskap. Men slik er det ikke. Det er britene selv som bestemmer når de vil levere skilsmisse-erklæringen. Det vil ikke skje før neste år. Senest denne uken ble det meldt om store praktiske problemer knyttet til forberedelsene.

Når skilsmisse-erklæringen er levert, starter en toårig forhandlingsperiode, som også kan forlenges dersom partene er enige om det. Mens forhandlingene varer, er Storbritannia et fullverdig medlem av unionen, med de rettigheter og plikter dette medfører.

Det er høyst uklart hvor lenge forhandlingene vil vare, og forhandlingsresultatet vil uansett skape intens politisk strid.

I månedene og årene framover vil Theresa May bli presset fra to kanter. På den ene siden fra finansverdenen, næringslivet, store deler av fagbevegelsen, diplomatiet, Labour og Liberaldemokratene, som vil at samlivet med EU skal forbli mest mulig som før. På den andre siden folkeflertallet, som ikke lenger ønsker å tilhøre en overnasjonal union. Jeg har tidligere karakterisert Storbritannia som «Utenforlandet innenfor» og Norge som «Innenforlandet utenfor». Britiske EU-tilhengere vil nå, i mangel av noen bedre, gjøre Storbritannia til et nytt innenforland utenfor. Så mye innenfor og så lite utenfor som overhodet mulig.

Men det vil verken folkeflertallet, det konservative partiet eller statsminister May akseptere.

EU-skepsisen blant de konservative ligger i stor grad i motvilje mot å bli dirigert av byråkrater i Brussel. Theresa May har lovet å styre landet ikke til beste for de få, slik konservative regjeringer har hatt for vane å gjøre, men til beste for de mange, og ikke minst for dem som sliter med å få endene til å møtes.

Da må hun også ta hensyn til folkeavstemningens klare tale: At de rike og vellykkede stemte for fortsatt EU-medlemskap, og at de fattige og vanskeligstilte sa klart nei. EU-medlemskapet har tjent de vellykkede godt, mens de vanskeligstilte ikke har sett stort av velstandsøkningen. For disse har lønningene stagnert, eller er presset ned av billig arbeidskraft fra fattige EU-land.

Omkring 70 prosent av den velutdannede britiske middelklassen stemte for fortsatt britisk EU-medlemskap, mens en nesten like stor del av arbeiderklassen stemte nei.

Noen har prøvd å gjøre dette til velutdannede, urbane, opplyste EU-tilhengere på den ene siden, og uopplyste, tungnemme og fremmedfiendtlige EU-motstandere fra arbeiderklassen på den andre.

Det er riktigere å si at mange av dem som stemte nei, har måttet konkurrere med polakker, rumenere og kroater om de dårligst betalte jobbene, mens mange av dem som stemte ja, har kunnet glede seg over en hverdag forgylt av arbeidsinnvandrere fra EU.

Det er heller ikke helt riktig å si at London og det urbane, moderne Storbritannia stemte ja. Jo, de stemte ja, men takket være et stort ja-flertall i bystrøk hvor første og andre generasjons innvandrere er i flertall.

Den tidligere Labour-statsminister Gordon Brown kjempet hardt for fortsatt britisk EU-medlemskap, men sier nå, i ettertid, at man må ta hensyn til at globaliseringen (og EU-medlemskapet) har skapt massive ulikheter i samfunnet.

Storbritannia ønsker tilnærmet fri adgang til EUs indre marked, men vil kreve kontroll over egen lovgivning og visse unntak fra de fire friheter, først og fremst når det gjelder fri innvandring fra EU. Uten det blir det ingen reell brexit.

Kanskje vil de lykkes. Men det vil koste. Minst like mye som medlemskapet har gjort.