Høstens store norske kulturdebatt om «virkelighetslitteratur» har vært en interessant, men merkelig øvelse. Derfor var det godt å møte en av hovedpersonene i kraftfullt forsvar av sin bok og metode i fullpakket møte på Trondheim Folkebibliotek mandag kveld. Vigdis Hjorth gikk litterært sett nærmest i krig for sin roman «Arv og miljø». Litt som hennes hovedperson Bergljot går til felts mot søsken og mor som ikke vil høre hennes beretning om farens seksuelle overgrep.

Aftenpostens kommentator Ingunn Økland gikk 25. september ut mot «forfatteres fråtsing i selvbiografiske familiekonflikter», i den såkalte virkelighetslitteraturen. Avisen fulgte opp med en reportasje om likheter mellom farspersonen i Hjorths siste roman og hennes egen avdøde far, med et hefte brukt i begravelsen til Hjorths far som dokumentasjon.

Les også kommentaren «Sannhet på bok»

Siden har debatten rullet, om forfatteres etiske ansvar ved å bruke levende mennesker som modell, også når de skriver «roman» på omslaget og gir personene andre navn. Debatten tok en interessant vending da Marianne Bang Hansen i en kronikk i Aftenposten 20. oktober beskrev følelsen av å være modell for en av hovedpersonene i eks-mannen Geir Gulliksens roman «Historie om et ekteskap», nylig nominert til Nordisk råds litteraturpris.

Bang Hansens innspill i debatten er interessant, fordi hun opplever seg som modell for en romanperson, og slår effektivt tilbake. Med etiske retningslinjer i sitt eget fag psykologi som referanse, stiller hun betimelige spørsmål om forfattere og forleggeres ansvar i litteraturen.

Torsdag handlet NRKs «Debatten» om virkelighetslitteratur. Det var ikke mye å bli klok av. Forfatter Hanne Ørstaviks forsvar for kunstens frihet framsto ufrivillig parodisk, og bidro mot sin hensikt til å fjerne debatten fra det viktigste, nemlig forholdet mellom virkelighet og fiksjon.

Forfattere og forleggere har selvfølgelig etisk ansvar. Omtrent like selvfølgelig som at dette neppe kan eller bør reguleres på andre måter enn gjennom eksisterende lovverk om ytringer og ærekrenkelser. Kunst kan være uetisk, umoralsk og det meste som starter på u. Kunstnere som opererer i slikt landskap bør tåle at modeller, kritikere eller publikum slår tilbake.

Noe av problemet med høstens debatt er at den legger opp til en forestilling om et slags 1:1 forhold mellom virkelighet og kunst. På film skjønner de fleste forholdet mellom fiksjon og virkelighet, selv når det står «basert på en sann historie». Ingen snakker om «virkelighetsfilm». Dokumentar er noe annet.

På biblioteket i Trondheim sa Vigdis Hjorth at hun ville skrive seg inn i en stolt tradisjon av kvinnelige forfattere som Amalie Skram, Sigrid Undset og Herbjørg Wassmo. Forfattere som har skrevet om det man ikke snakker om. De nære, vanskelige ting. Det største problemet med debatten etter Hjorths «Arv og miljø» er at den har handlet mer om personen Vigdis Hjorth enn overgrepshistorien til Bergljot.

Vigdis Hjorth sa at hun trodde Aftenpostens kritikk mot hennes roman skyldes at den skildrer grums på Oslos vestkant, at avisen hegnet om «sine egne» i borgerskapet. Det er nok bedre egnet som saftig spark tilbake enn plausibel forklaring.

Derimot bidro Vigdis Hjorth til å forklare noen essensielle forskjeller mellom litteratur og virkelighet, som debatten bare unntaksvis har fått fram. Kanskje trengs det rett og slett bedre forståelse av sjanger her til lands.

Hjorth sa at hennes litteratur er en salig blanding av ting hun har erfart, opplevd og det hun finner på. «Det kan ikke skilles fra hverandre», sa hun. Som forfatter har hun ikke noe etisk frikort, men etter å la lest «Arv og miljø» burde vi diskutere Bergljot vel så mye som Vigdis. Hun er et originalt skrik av en romanfigur som prøver å ta opp det familien ikke vil snakke om. Vi burde snakke mer om Bergljot. Hun er virkelig nok. Som litteratur.

Les også kommentarten «50 nyanser av rosa»

foto
Forfatteren Amalie Skram er et forbilde for Vigdis Hjorth , her ca 40 år. 1846 - 1905, født i Bergen. Foto: NTB scanpix
foto
Herbjørg Wassmo tematiserte seksuelle overgrep tidlig i sitt forfatterskap. Foto: Maria Gosse