foto
Statens spandérbukser: Det året jeg brakk håndleddet, betalte staten alle mine utgifter til medisiner og legebehandling. Det er veldig mange som får den samme rause hjelpen av fellesskapet, selv om de har råd til å betale selv. Bildet er fra legevakten i Trondheim, på St.Olavs Hospital. Foto: Rune Petter Ness, Adresseavisen

Når det er tid for lønnsoppgjør i Adresseavisen, hevder jeg med styrke at jeg tjener for dårlig. Det vil jeg fortsette å mene. Når det ikke er lønnsoppgjør, det vil si det aller meste av året, koster det meg ikke mye å innrømme at jeg, målt mot mange andre i samfunnet, har en god inntekt. Velfortjent, selvsagt ...

Dette skal ikke handle om mine lønnsbetingelser, men det er et relevant bakteppe for å fortelle om min egen opplevelse av hvordan staten – fellesskapet om du vil – velger å bruke penger på folk som ikke har behov for statens hjelp. Jeg har et lite snev av en kronisk sykdom. Det medfører at staten og jeg deler på regningen til et årlig legebesøk og til medisin. Jeg, som altså i de fleste av årets måneder har god lønn og greier å ta vare på meg selv og mine, subsidieres av staten.

LES MER: Bjarne Brøndbo: - Alle kan plukke innlegget mitt i fillebiter

Staten brukte enda flere penger på meg da jeg for noen år siden brakk håndleddet. Da tok staten på seg en enda større spandérbukse. På grunn av skaden kom jeg raskt opp til maksimumsbeløpet for egenandeler for helsetjenester. Derfor sørget staten for at jeg resten av det kalenderåret fikk gratis medisiner og legebehandling.

Jeg trengte ikke engang gjøre noe for at statens betalingsvilje skulle bli utløst. Det gikk av seg selv, fra legekontor via akuttavdeling til apotek. Det var faktisk ganske imponerende. Med ett viktig unntak: Jeg hadde ikke bedt om pengehjelpen fra staten, og jeg hadde strengt tatt ikke bruk for støtten. Jeg har faktisk råd til å betale selv. Det har også hundretusenvis av andre. Det er kanskje millioner av nordmenn som får den samme rause hjelpen av fellesskapet – en type hjelp de ikke har behov for.

LES MER: Statsråd Anniken Hauge: - Gjør din plikt - krev din rett

Bjarne Brøndbo har fått både ris og ros for at han har tatt opp en annen side ved et velferdssystem på ville veier. Når Navs støtteordninger er så rause at det i enkelte tilfeller ikke lønner seg å arbeide, da er noe riv ruskende galt. At staten velger å bruke penger på folk som ikke trenger hjelp, er et symptom på det samme.

Hvorfor er det slik? En av årsakene er universelle velferdsordninger. For å unngå at de som virkelig har behov for samfunnets støtte skal slippe å be om hjelp, velger heller fellesskapet å gi til alle. Derfor får alle barnetrygd, også de familier som har så god råd at pengene fra staten blir satt på sparekonto. Av samme grunn spanderer staten for mine astmamedisiner, selv om jeg kunne betalt selv.

LES MER: Store Norske Leksikon om universelle velferdsrettigheter

Det er på tide å ta et oppgjør med noen av de universelle velferdsordninger. Målretting og mer behovsprøving er nødvendig for at de som virkelig trenger hjelp skal få det også i fremtiden. En viktig begrunnelse for universelle velferdsordninger er at sosial status og økonomisk evne ikke skal spille noen rolle for hvilken velferdsytelse folk får. Hensikten er god, men resultatet kan bidra til å undergrave velferdsstaten. Som når det gis barnetrygd til alle, når jeg og en lavlønnet aleneforsørger har like stor egenandel i helsevesenet, eller når pensjon fra folketrygden til velstående pensjonister i realiteten er å gi penger til arvingene.

Behovsprøving kan faktisk gi mer støtte til de som virkelig trenger hjelp. Noen bør få mer barnetrygd, mens andre bør miste ytelsen. Noen kan ha samme egenandel for helsebehandling som i dag, mens andre tåler godt at taket på egenandelen heves betraktelig. Med mer behovsprøving vil samfunnet fortsatt sørge for omfordeling og utjevning.

LES MER: Bjarne Brøndbos kronikk som startet debatten

Det perfekte velferdssystem finnes ikke, uansett hva velmenende og rettferdighetssøkende politikere måtte mene. Mye er vilkårlig og urettferdig. Det er nok å peke på at staten ser på tannhelse annerledes enn helse på andre deler av kroppen. Men de verste svakhetene kan rettes opp.

Velferdsstaten blir mer robust hvis jeg betaler medisinen min selv.