Regnet la en viss demper på tidenes største konsert i Midt-Norge, men både Granåsen og Bruce Springsteen fortjener ros for å legge forholdene bra til rette for publikum. Lenge før konsertstart tirsdag kveld var store deler av Trondheim preget av det som skulle finne sted mellom grantrær og en hoppbakke on «the edge of town».

Logistikken for å få folkehavet på plass ble imponerende godt gjennomført. Systemet med shuttlebusser fløt overraskende godt. På vei over Byåsen et par timer før konsertstart møtte min buss en folkevandring fra Kystad, i en by hvor det aldri har vært større tetthet av mennesker over 30 med ryggsekk enn tirsdag. Det er nok bare i Trondheim folk prøver å lokke Bruce Springsteen til scenen ved å dra i gang «Sha-la-la-la-la-la-la – Åh-Rosenborg» når tidspunktet for konsertstart passeres. De ble heldigvis avbrutt av en som hadde kjørt fra Brønnøysund, som ropte «Dær e'n!», og pekte på trappa opp mot scenen.

Selv de tregeste trønderne rakk seg inn til sjefen slo an tonen mot trønderværet med Creedence-slageren «Who'll Stop The Rain», selv om den egentlig ikke handler om været. Folkehavet i regnponcho, sydvest og allværsjakker tok varmt imot Springsteen, men det var først og fremst de ivrigste tilhengerne som hadde fått plass foran scenen som virkelig tok Springsteen og bandets invitasjoner til samarbeid gjennomgående entusiastisk.

Lyd og tv-produksjon er viktig for at så mange skal få med seg del lille, gamle mannen på scenen, særlig fra bakre deler av det store, men likevel kompakte området. Både lyd og bilde fungerte godt og vel så det. Bruken av terrenget gir flere mulighet til å se og høre bra enn mer tradisjonelle stadionanlegg for sommersport. Det så ut som et enormt tett folkehav, men bortsett fra de første avdelingene foran scenen, var det god plass mellom folk i bakre del av arenaen.

Selv om det var de mest energiske slagerne som dro folket mest i gang, var det besnærende å se ordføreren i Trondheim, kulturministeren i Norge og et brannkorps i halv mundur svinge beveget til «Independence Day», nesten i takt, til og med. Hvorfor en ganske stor, hard kjerne av Springsteen-fans elsker mannen, ble illustrert da han plutselig spilte en sang som sannsynligvis bare den harde kjernen hadde hørt før.

Springsteen har gjort det til et slags varemerke å spille ønskelåter fra folkehavet foran scenen. Denne gang fortalte han at han hadde sett et banner med et låtønske langs veien fra Værnes til Trondheim. Slik fikk vi en helhjertet versjon av «Loose Ends», en sang som ikke fikk plass på 78-albumet «Darkness On The Edge Of Town». Noen benyttet sangen til å prate med sidekvinnen, mens fansen fikk enda en grunn til å være fan.

Man kan alltids fundere på hvordan konserten hadde artet seg en varm sommerkveld, men for Granåsen som arena var det kanskje minst like bra å overbevise under ikke helt ideelle forhold. Det er opplagt plass til både flere artister og mer folk mellom granene. Fulle våte, våte trøndere med ketchup på skjorta og gjørme på buksa som plutselig avbryter skrålet for å heve hendene og kauke «Born In The USA» er et spesielt syn. Om det at påfallende mange begynte å forlate arenaen alt før ekstranumrene, bidro til å gjøre konserten til en av de relativt sett korteste fra Springsteen på en stund er vanskelig å si. Totalt sett imponerte nok likevel arena og artist mer enn publikum.