Norge har mange gamle hoteller. Det som kjennetegner nesten alle er at møtet med dem bygger en forventning om god mat og ypperlig service i praktfulle historiske rammer. Som regel blir man skuffet allerede i lobbyen. Skiftende driftsmodeller har som regel hakket den unike auraen i stykker og etterlatt fasader som lover fryktelig mye mer enn det indre kan innfri.

Et hotell blir enten en attraksjon ved byggingen, eller ved at en ny eier løfter noe ordinært opp til det eksepsjonelle ved et senere tidspunkt. Et eksempel på det sistnevnte er det nå helt ordinære hotell Astoria i Nordre gate fra 1934, som etter en ominnredning i 1960 av den danske interiørarkitekten Verner Panton, ble løftet til nordisk berømmelse. Innredningen ble dessverre revet etter tre år og det finnes i dag kun noen fragmenter igjen på Kunstindustrimuseet. Det skrives bøker og bygges utstillinger om Pantons Astoria, men det kan ikke oppleves lenger. Praktiske hensyn fratok Trondheim et unikt hotell og etterlot oss noe permanent gjennomsnittlig.

På Britannia forholder det seg annerledes. Bygningens førsteetasje er et paradegalleri av påkostede innredninger fra hotellets første tiår. Utover Palmehaven kan man oppleve noen av byens ypperste interiører med speilsalen i nyrokokko og lobbybaren med sin nyrenessanseinnredning i eik som to høydepunkter. Men hotellets paradeetasje rommer også flere skatter. Blåsalen er kledd med veggmalerier fra 1929 av sjeldent høy kvalitet. I de øvrige gamle salongene finnes originale innredninger med ildsteder i marmor, prangende prismekroner og stukkarbeider. Hotellets hovedtrapp opp til andre etasje er et stykke møbelsnekkerarbeid som i dag mangler sidestykke i Trondheim.

Britannia ble innredet i en tid da håndverk av ypperste klasse kunne kjøpes for en slikk og ingenting. De uanstendige lønnsforholdene i fortiden skapte dårlige liv for de mange, men praktfulle innredninger for de få. I dag vil vi ganske enkelt ikke ha råd til å gjenskape det håndverksmessige nivået fra Britannias første tiår.

Unike historiske rammer kan ikke alene skape en hotellsuksess. Det har Britannias dalende utvikling de siste årene tydelig vist. Men slike ressurser kan aktiveres til noe helt eksepsjonelt dersom noen tar kostnaden med å løfte dem opp til sitt ypperste potensial og deretter fyller dem med hotellfaglig toppkompetanse.

Alt ligger nå til rette for at dette kan skje på Britannia. På den ene siden står eieren Odd Reitan med høye ambisjoner og en uttalt vilje til å betale regningen uansett kostnad. Til å lede arbeidet har Reitan hentet inn to nestorer fra hvert sitt fag, nemlig tidligere direktør ved Rica Nidelven Bjarte Gjerde og arkitekt Per Knudsen. Pengene er på plass, planleggerne er byens beste, er det da sikkert at resultatet blir unikt? Svaret er nei!

Fallhøyden er nemlig enorm. Dessverre er ikke et ekteskap mellom ubegrensede midler og fagekspertise ensbetydende med at man klarer å skape noe eksepsjonelt. Den vanligste feilen man begår i slike sammenhenger er å gjøre altfor mye. Planleggerne kan bli så opptatte av å skape optimale driftsløsninger at særpreget kastes ut med badevannet. Historiske hoteller som fortjener navnet sitt, har klart det motsatte, nemlig det å kultivere de gamle og påkostede rammene og dernest fylt disse med moderne servicekultur, mat og overnattingstilbud på toppnivå. Dette er og blir Britannias eneste mulige konkurransefortrinn stilt overfor skogen av nybygde hoteller vi har i dagens Trondheim.

Fortsatt vet vi ikke hvordan Reitan, Gjerde og Knudsen vil forme det nye Britannia. De kan skrive seg inn i historien som de som gjorde hotellet til en nordisk attraksjon. Til vårt Waldorf Astroria, vårt Hotel Europa, vårt The Ritz. Alternativt kan de skape nok et hotell med et navn og en fasade som lover mer enn det kan innfri, og hvor den indre prakten kun kan sees på byens museer.

I går stengte hotellet. Trondheim venter i spenning på hva de bestemmer seg for!

Stay tuned!

foto
Britannia Hotel: Hotellet stenger nå på torsdag. Foto: Rune Petter Ness