AtBs direktør Janne Sollie uttrykker bekymring for fremdriften i prosjektet. Om to år skal de første metrobussene rulle langs de tre hovedlinjene, og bli ryggraden i byens nye transportsystem. Frem til nå er kun én av de nye holdeplassene ferdig. I alt skal 147 stasjoner, knutepunkt og omstigningspunkt på plass. Frem til åpningen av busslinjene skal knutepunktene og endestasjonene prioriteres.

Det verste som kan skje er at lanseringen av metrobussene i august 2019 ender opp i kaos og misfornøyde passasjerer. Et så gedigent prosjekt vil selvfølgelig ha innkjøringsproblemer, det må regnes med forsinkelser og noen provisoriske holdeplasser her og der. Det skjønner nok de fleste. Men hele byen og regionen er avhengig av at ryggraden i vårt kollektivsystem fungerer og skaper nye reisevaner og tilfredshet fra første avgang.

AtB-direktøren sier hun er bekymret for fremdriften, og understreker at det ikke er AtBs ansvar å sørge for at infrastrukturen er på plass. Det virker som om hennes bekymringer burde vært delt av flere. Sollie viser til forsinkelser i planlegging og framdrift, og mener man to år før lansering har kommet kortere enn ønskelig. Sollie har rett i at det er AtB som vil få kjeften dersom prosjektet ikke fungerer, men det er grunn til å understreke at det er de folkevalgte i fylkeskommunen og i rådhuset som må bære det politiske ansvaret for prosjektet, både dersom det blir suksess eller fiasko.

Superbussen, som senere ble omdøpt til metrobuss, er resultatet av et bredt politisk forlik i Trondheim og i fylkestinget. Løsningen med en «bybane på gummihjul» ble valgt fremfor en bybane på skinner. Politikerne har gjort det de har kunnet for å skru opp forventningene til prosjektet, og det har ikke manglet på lovord om mulighetene det nye transportsystemet skal gi. Staten har stilt opp med penger, ulike løsninger på trasévalg, holdeplasser og knutepunkt er utredet og planlagt. Når byens befolkning har store forventninger til det supre bussprosjektet, så er det fordi våre folkevalgte har bygget opp til det. Nå må det vises til fremdrift og resultater.

Gjennom bymiljøavtalen med staten har Trondheim forpliktet seg til å sørge for at den fremtidige trafikkøkningen tas unna, uten at privatbilismen øker. Fallhøyden er enorm og konsekvensene store dersom metrobussene ikke fungerer. Faller grunnlaget for milliardavtalen med staten vekk, settes hele Miljøpakken og utviklingen av byen i fare.

Frem til 3. august 2019 må mye på plass, men det er liten grunn til å tro at man rekker å få ferdig alle detaljer og byggeprosjekt før de nye bussene rulles ut. Det er neppe farbar vei å utsette lanseringen i påvente av at byggeprosjektene blir ferdige. Til det har snøballen rullet for langt. Bussene er bestilt og anbudene er inngått. Loddet er kastet.

Det har overrasket meg at politikerne ikke har lagt opp til en mer trinnvis innføring av de nye superbusslinjene, men heller går for en løsning der alt skal fungere fra dag én. Nå har man låst seg til datoen 3. august 2019. Mange holdeplasser skal bygges om, veier utbedres og knutepunkter etableres. Samtidig har man valgt en standard på holdeplassene som betyr store investeringer. Å skynde seg sakte er et prinsipp det kan være fornuftig å følge fra tid til annen. Med mer trinnvis utbygging kunne man kjøpt seg bedre tid, høstet erfaringer underveis og kanskje sett på muligheten til å tilpasse investeringer og utstyr på holdeplassene etter hvert som behovene kom til syne.

Beslutningsprosessen mellom kommunen, staten og fylket er etablert, planene er lagt, mange viktige vedtak er fattet. Men uroen er der hos mange. Har fremdriften vært god nok? Det er all mulig grunn til å ønske metroprosjektet lykke til. Nå trenger vi politikere og byråkrater som peiser på.

LES KOMMENTAREN: Fire spørsmål om metrobuss som trenger svar

Hør Adresseavisens kommentatorer og stortingsrepresentant Ingvild Kjerkol i siste episode av podkasten «OmAdressert».