LONDON: Hva i alle herrens dager skal skje nå? Det er fortsatt det store spørsmålet i Storbritannia, to merkelige dager etter det historiske EU-valget hvor brexit-leiren overraskende vant med knapp margin. Valgkampen og -resultatet har definitivt mudret til badevannet i britisk politikk: De store partiene står nå til knes i skitne, interne konflikter.

På den konservative siden er oppvigleren Boris Johnson kronet som en slags villbassenes konge i den interne maktkampen mot valgtaperen David Cameron. På Labour-siden får den blodrøde, men ukarismatiske valgtaperen Jeremy Corbyn så ørene flagrer av egne parlamentsmedlemmer.

Til og med den tidligere Labour-lederen Ed Miliband, som ifølge punkbandet Sleaford Mods «got hit with the ugly stick», slipper ikke unna. Han holdes nemlig ansvarlig for at Corbyn har kommet til makta i partiet: «I might go and punch him because he's a tosspot and he left the party in the state it's in», sier parlamentsmedlem Chris Bryant om Miliband til London Evening Standard.

At britene er splittet blir tydelig når man står i en kiosk ved trafikknutepunktet King's Cross og lar blikket sveipe over avishyllene. Tabloiden Daily Mail smeller til med en nesten euforisk utgave lørdag, selvfølgelig merket med «historic edition». På forsiden slår de fast at 23. juni «var dagen hvor det stille, britiske folket reiste seg mot en arrogant, løsrevet politisk klasse og en hånlig elite i Brussel».

Det er spesielt David Cameron som får gjennomgå. Under tittelen «Hvordan det hele endte i tårer» har avisen et skadefro dobbeltsideoppslag med nærbilder av den avtroppende statsministeren og kona Samantha Cameron med røde, tårefylte øyne.

Avisens kommentator Quentin Letts vinkler også en hel tekst på kona, populært kalt «Sam Cam», som i stor grad handler om hvordan hun sto stoisk ved mannens side under pressekonferansen der avgangen ble varslet - og hvordan hun «moved to kissed him but they thought better of it».

Boris Johnson får selvsagt høylytt applaus i en tekst hvor han stemples som «comeback kid who dared to say boo to Brussels». The Suns forside er nesten absurd i sin oppblåste pompøsitet, hvor et Storbritannia i rødt, hvitt og blått frigjør seg fra lenkene til Europa og nærmest stiger opp av jordkloden under en sterk sol.

Det engelskmennene kanskje ikke forutså, var at avgjørelsen om å forlate EU ville trigge nye uavhengighetsforsøk i både Skottland og Nord-Irland. I sistnevnte stemte 55,8 prosent for fortsatt EU-medlemskap. Nå har Sinn Fein foreslått å stemme over forening med Irland, mens den skotske statsministeren Nicola Sturgeon sier at en folkeavstemning om skotsk uavhengighet er «svært sannsynlig».

De litt tyngre avisene er gjerne EU-vennlige, og kommer med forsider preget av vantro og sorg, selv om virkemidlene ikke er like sterke som hos de tabloide konkurrentene. Det er sikkert et utslag av kulturell kapital når The Guardians overskrift lyder det elegante, men skuffede «Over. And out». I et eget bilag om EU-avstemningen skriver historikeren Timothy Garton Ash følgende:

«Storbritannia kan ikke forlate Europa mer enn Piccadilly Circus kan forlate London. Europa er der vi er, og der vi vil forbli. Storbritannia har alltid vært et europeisk land, dets skjebne er forbundet med kontinentet, og slik vil det alltid være. Men Storbritannia forlater EU».

For han legger til et frustrert sukk: «Why?»