I dag startet jeg dagen med to knekkebrød, et glass vann og en kopp kaffe.
I kjøleskapet har vi ost fra Nederland og hjemmelaget rabarbrasyltetøy. I fryseren venter et lammelår og høstens kantareller. Mat er glede. Noen ganger tenker jeg at jeg tar den for gitt, brunosten og melka og den ferske ingefæren som venter på en curry eller en wok.
I går leste jeg at for første gang er det flere overvektige enn underernærte i verden.
De sier man er det man spiser.
Da jeg bodde i Storbritannia på 90-tallet, fikk omgangsvenn skjørbuk. Han hadde ikke spist frisk frukt, fisk eller grønnsaker på måneder. Han levde av svartarbeid, som foreldrene hans, og foreldrene før ham hadde gjort.
I byen jeg bodde, var arbeidsledigheten på over 30 prosent.
Folk fikk billig kino, billig transport og billig inngang på svømmehallen når de hadde et såkalt UB 40-card, men trygda var så lav at det var til å skjemmes av, og maten kostet det samme for alle. Jeg skjønte snart at det fantes et system av butikker i England. Sånne som meg gikk på Tescos. De med penger gikk på Marks and Spencers og de uten penger gikk på Iceland. Der kostet kjøttdeigen 99 pence, en pakke erter 19, men alt var frysevare.
I dag er tre av fire menn og én av to kvinner i 40–45 årsalderen overvektige her i landet, melder Dagbladet. Norske menn har gjennomsnittlig gått opp fem kilo, og norske kvinner 5,8 kilo de siste 15 årene.
Du er hva du spiser. Også det å spise seg feit er en form for feilernæring.
Jeg går til skapet. Ser på makaronipakker og poser med sukker og mel.
Jeg åpner godte-skuffen. Der er pakkene med dadler, kjeks og sjokolade.
Jeg går til barskapet.
Kaloriene roper på meg.
Det er en skam å være tjukk.
Jeg står foran speilet.
Jeg tar et godt tak i sideflesket.
De som handlet på Iceland på 90-tallet, handler fortsatt på Iceland. Om tidene var trange da, er de trangere nå. Da jeg var tilbake i Swansea for to år siden, var halve Highstreet konkurs.
Det snakkes om en fedmeepidemi. I land som Chile og Brasil. I USA og Asia. Overalt er det de lavest utdannede, de med lavest inntekt, som rammes.
Hva du spiser og hva slags helse du har henger sammen.
Det du spiser, helse og klasse henger sammen.
Vi blir tjukkere. Det betyr en ting. Verden har ikke blitt mer rettferdig.
I dag kom nyheten om at DNB har hjulpet nordmenn med å opprette kontoer i skatteparadis. Slik har de lurt unna millioner fra fellesskapet. Kontoene deres er feite. Hvor handler de maten sin?
Jeg stirrer ned i boksen med cottage cheese og pakka med ekstra lett melk. Hele livet har jeg strevd med å holde kiloene fra kroppen, skammen fra livet. Følelsen av å være en feit taper. En som ikke har mot, vett, tiltak nok til å holde seg innafor.
Skammen lever. Vi er hva vi spiser.
Foran huset mitt skinner sola på syklene vi tok ned fra loftet i går. Jeg kan bare sette meg på sykkelen og sykle fra det. Sykle dem av meg, kaloriene, men kan man sykle fra verden? Jeg drar ikke ut. Jeg stirrer på kroppene, valkene, dobbelthakene. På reportasjer om feite mødre med underernærte barn. Jeg ser hvordan de går, hvordan de står. Jeg vet hva de dør av. Jeg vemmes. Hva vemmes jeg mest av? Fettet? Eller urettferdigheten?
Vi får den verden vi fortjener.
Det handler om klasse, tenker jeg.
Jeg legger hånden på magen. Den er vinterbleik og myk.
Snakk til meg, sier jeg.
Fortell meg hva du spiser, og jeg skal si deg hvem du er.