Wigernæs? Var ikke det hun med «jentut’n», spør du kanskje, hvis du i det hele tatt husker navnet. Jo da, Ingrid Wigernæs var langrennsløper og trener for de norske skikvinnene på slutten av 1960-tallet. Det var hun som trente laget som tok Norges første olympiske stafettgull for kvinner. Det skjedde i Grenoble i 1968, og var det internasjonale gjennombruddet for norske langrennskvinner.

Inger Aufles, Babben Enger og Berit Mørdre ble umiddelbart nasjonens yndlinger og bare omtalt som «jentut’n», som Ingrid Wigernæs kalte dem. Det går en linje fra jentut’n til Marit Bjørgen, kvinnen som hele Norge har fått enda sterkere respekt for etter årets vinter-OL, om det er mulig. Mandag ble hun utropt til den største på alle forsider. Hun har sikret seg en plass i idrettshistorien og i skigale nordmenns hjerter herfra til evigheten.

LES OGSÅ KOMMENTAREN: Se min kjole

Den norrøne skiguden var en kvinne, hun het Skade og var gudinne for jord og vinter. Men det var til liten hjelp for norske kvinner som likte å gå fort på ski og ønsket å konkurrere. Det første NM på ski for menn ble arrangert i 1908, beskjedent nok kalt Hovedlandsrennet. Først i 1954 fikk kvinner delta i ski-NM.

foto
Høyt nivå: Det er en triumf for kvinneidretten at Marit Bjørgen er blitt tidenes største vinterolympier, skriver Signert-forfatteren. Her er Bjørgen med samtlige OL-medaljer hun vant i Pyeongchang.

De store idrettsorganisasjonene sto absolutt ikke på fremskrittets side. Da det kom forslag om å slippe kvinnene til i løypene under OL i Oslo i 1952, var Norge eneste land som stemte imot. Men det var greit for Skiforbundet at kvinnene fikk gå langrenn og bli dømt for stilen, ikke for farten.

LES KOMMENTAR: Dårlige damer på alle kanter

Det estetiske var sentrale argument som ble brukt mot at kvinner skulle konkurrere i langrenn. Det passet seg ikke for kvinner å lange ut med kraftige dobbelttak, skjære grimaser i smerte, tørke snørr med håndbaken. Dessuten kunne skiløping gjøre noe med kvinnenes evne til å få barn.

Dette var holdninger som holdt seg langt ned på 1980-tallet, forteller en annen stor norsk skistjerne, Berit Aunli, i et intervju med bladet Pensjonisten (nemlig!). Berit var forgrunnsfiguren da norske skikvinner hadde sitt andre internasjonale gjennombrudd.

Hun tok tre gull og et sølv under ski-VM i Oslo i 1982 og var den første norske kvinnen som tok en individuell internasjonal gullmedalje i langrenn. Hun forteller at da hun ble gravid i 1979, kom det press om å ta abort. Det ble til og med bestilt time for henne for inngrepet. Da hun mistet barnet hun ventet med skiløpermannen Ove, ble det håndtert på en dårlig måte av Skiforbundet. Kvinnelige langrennsløpere ble sett ned på, sier hun.

Les Tone Sofie Aglens kommentar: Tendensen til å fjase opp småjentene er noe vår generasjon har dyrket fram

Det har vært en utbredt holdning blant mange sportsjournalister at når norske kvinner gjør det godt i internasjonale sammenhenger, skyldes det at nivået er så lavt i de grenene kvinnene har hevdet seg. Det våger ingen å si om mannlige utøvere, uansett hvilken idrett de driver med.

Norske idrettskvinner har ikke stått fremst i kvinnekampen. De har slåss på sine arenaer. I stedet for å demonstrere, har de ved egen innsats og argumentasjon kjempet seg til sin rettmessige plass som likeverdige med mennene.

Det er en triumf for kvinneidretten at Marit Bjørgen er blitt tidenes største vinterolympier. Ingen tviler i dag på at nivået i kvinnelangrenn er høyt. Jeg vet ikke om Marit ellers har følt mye på nedvurdering gjennom sin lange skikarriere. Men hun ble kalt «pensjonist» på adressa.no i starten av lekene, da hun bare» tok sølv og bronse.

Hun har selv sørget for at ingen kunne herse med henne. Allerede som trettenåring gikk hun fortere enn guttene. Hun har alltid vært sterk, arbeidsom, har lagt ned uendelige treningstimer for å nå sine mål. Hun har vist at det går an for toppidrettsutøvere å få barn og komme sterkt tilbake i verdenstoppen.

Dessuten er hun en god lagkamerat, raus, uhøytidelig, blid og klok. Hun er et forbilde for dagens unge kvinner som så ofte strever med å klare alle kravene de stiller til seg selv.

Det er mulig å sette seg høye mål og nå dem, ved prioritering og egeninnsats. Vi tar av oss støvet og bøyer oss i hatten for Marit!

siriwahlolsen@gmail.com

Følg Adresseavisen på Facebook, Instagram og Twitter.