Selv Andy Cap – kjenner vi ham rett – mistet trolig sneipen i befippelsen. Nå venter svære budsjettkutt og skatteøkninger så det holder. Overklassen løfter knapt øyelokkene – og har nok allerede sikret verdiene, som det gjerne heter. Men fra Torrevieja, sør for Alicante, der engelsk arbeiderklasse lever sitt langt magrere – men støyende – ferieliv, lukter det allerede av svidd bacon og dempet fortvilelse.

LES OGSÅ ORDET FRITT OM MS-SYK MANN : Drømmer om å vandre sammen i naturen.

Overklassegutten med eliteutdannelsen, Boris Johnsen, tar nok dette med noe mindre finansiell uro. Dessuten var det også en ikke uviktig seier over partifelle David Cameron som endte i kulissene, skjønt få tror at dette handler om noe så banalt som en personlig vendetta – mer om spill og markering av et politisk skille. Men koster gjør det, og mange eksperter minner betimelig om den store EU-skepsis som alltid har eksistert i det konservative partiet – at det nærmest før eller siden måtte komme. Eller som en amerikansk politisk ekspert sier: Johnsen skapte kaos – og løp til sine mange milliarder pund på bok! Dette smaker av ansvarsløs studentpolitikk fra en som er vant til å få det som han vil, om spill for spillets skyld.

Litt banalt kanskje, men rent personlig røres jeg en smule av det som har skjedd, også fordi England – som for mange nordmenn – har stått oss så nær. Det var det første landet jeg besøkte utenom Sverige og Danmark og faktisk bodde i noen korte måneder for mange år siden. «Manchesterskolen» lå på britisk vis i en gammel slottslignende bygning i en by som ennå luktet av kullfyring og «nedsmeltet» industri, og vi gikk søndagstur «in the mountains», som det het, i en svimlende høyde på anslagsvis 700 meter der det var pub og muligheter til å ta toget ned igjen!

Og få år senere – å se de første Jumbojetene mirakuløst slite seg opp fra Heathrow som ynkende fortidsuhyrer, eller i en annen sammenheng – å se Nobby Styles på legendariske Old Trafford legge gebisset pent i baklomma før han pilte oppetter sidelinja og la de perfekte innlegg til spissene, før man fikk yttertøyet slitt i traser i kampen for å komme seg inn på en av de talløse røde «todekkerne». Engelsk arbeiderklasse hadde ikke biler den gangen. Det hadde de fleste City-tilhengerne den gang også fotball var markert klasseskille.

Vi lever i protestenes tid, og det er bra. Men all denne opprørtheten, som oftest over småting, (se Ordet-fritt – spaltene i avisene!) kan også ta døden på den viktige moralske og politiske samtalen, den vi trenger for våre liv.

Her er det det såkalte nettet som er forbannelsen. New York Times forteller historien om en tannlege og fritidsjeger som (med fellingstillatelsen i orden) skyter en løve i Zimbabwe – en lokal «kjælegris» som kalles Cecil, og som daglig mates av landsbyen. Men hvordan kan tannlegen vite det?

Den tsunamien som følger de nærmeste dagene på Twitter og Facebook utløser en moralsk indignasjon uten sidestykke. Tannlegen trues til å legge ned praksisen og flytte. Hvilket han også gjør – eller rettere sagt – flykter. Også fritidshuset hans i Florida sprayes ned av ordet «løvemorder». På en dag skriver 400.000 personer under en petisjon der de krever at Delta Air skal slutte å transportere jakttrofeer, hvilket Delta også gjør – av hensyn til businessen, får vi tro. Men ikke et ord om Donald Trump – som vil sende «hjem» alle mexicanere til det landet de kom fra – eller deres forfedre kom fra. (Nei, norskamerikanere eller andre av skandinavisk herkomst er ikke nevnt!)

At vi – og USA – våkner moralsk er vel og bra. Men når det sinnet eller aller helst «opprøret» ter seg først og fremst ureflektert – som hos Trump, blir det hele bare banalt. Sinne og indignasjon – helst det første – fører ikke inn i den gode dialogen eller det vanskelige arbeidet med å skape virkelig forståelse og varige løsninger.