Det er seks helseforetak som har sagt nei, eller ikke gitt VG tilstrekkelig innsyn til at tvangsprotokollene kan digitaliseres. Motivene til de seks helseforetakene kan en bare spekulere i.

Helseminister Bent Høie har nedsatt et utvalg som skal se på tvangsbruken i det norske helsevesen. Spørsmålet etter VGs avsløringer er om Høie får se noe annet enn smørsida. VG har påklaget saken til Sivilombudsmannen. Det kan bety at det har hersket en ukultur i psykiatrien ved de foretakene som har sagt nei til etterprøving, deriblant Helse Nord-Trøndelag.

Da jeg undersøkte tvangsprotokollen hos psykiatrisk klinikk i Helse NT for noen måneder siden, var tallene svært snille. Siden staten tok over for fylkeskommunene som driver av klinikkene er bruken av mekaniske tvangsmidler halvert. I alle fall ifølge de tallene som undertegnede har fått se. Foretakets tallknuser var noe uvillig til å hjelpe til med å få brakt tallene på bordet. Dagens klinikkleder Kathinka Meirik bedyrer imidlertid at tallene er korrekte og at tvang er siste utvei ved klinikken. Det tror jeg henne på. Men noen leger og sykepleiere ved Helse NT har opp gjennom årene vist usedvanlig dårlig dømmekraft og holdning på sosiale medier i omtalen av psykisk syke mennesker og rusmisbrukere. Det borger ikke for tillit.

Rus- og psykiatripasienter er de som er mest utsatt for trakassering, vold og brudd på menneskerettighetene i samfunnet. Det gjelder overalt. For litt over tretti år siden ble det satt ned et utvalg, etter den såkalte Reitgjerdet-saken, der den unge legen Svein Solberg hjalp en voldtektsforbryter å rømme. På den måten ville Solberg sette søkelys på tvangsbruken og lemfeldigheten ved Reitgjerdet sykehus.

Utvalget som ble oppnevnt, ble ledet av den kyndige jusprofessor Anders Bratholm. Hva kom så ut av Reitgjerdet-granskningen? Egentlig ingenting. Arbeiderpartiet og Norsk kommuneforbund sikret at de samme pleierne som hadde vært i aksjon på gamle Reitgjerdet, fikk sine jobber tilbake et annet sted i psykiatrien. Spørsmålet er om Reitgjerdet-kulturen da ble brakt videre til nye institusjoner? Mest sannsynlig ble den det. Som VG viser tirsdag 22. november, så er heller ikke kontrollkommisjonen noen siste skanse for menneskerettighetene. Medlemmene her er for mye på nett med behandlingspersonalet.

For hvilken behandlingsideologi lå til grunn for et regime som brukte seks fullvoksne, mannlige pleiere til å sette seg oppå en incestutsatt og spe, ung kvinne for å holde henne nede på golvet med makt? Sent i det 20 århundre? (Hillestad Thune 2008). Ifølge Hillestad Thune florerer menneskerettighetsbruddene i norsk psykiatri. «I de siste årene har det vært enighet om at psykiatrien trenger flere penger. Den diskusjonen som nå må tas, gjelder kvaliteten på tilbudet til mennesker med mentale lidelser», fastslår hun.

Å klage til Helsetilsynet er krevende, og noe svært få psykiatriske pasienter utsetter seg for. Ikke minst fordi psykiatriske pasienter meget godt vet at svært få – om noen – får gjennomslag for sin virkelighetsbeskrivelse hos tilsynet. Grunnen er at den psykiske helselovgivningen i stor grad er skjønnsbasert, og derved åpner et stort rom for legens handlinger. En annen grunn til at så få klager, er at de frykter represalier fra behandlingspersonalet, slik også pasientombud Kjell J. Vang i Nord-Trøndelag bekreftet overfor undertegnede i et intervju.

Høie og regjeringen gikk tidlig og høyt ut på banen og sa at deres ambisjon var å lage pasientenes helsevesen. 1. januar 2014 kom derfor en ny pasient og brukerrettighetslov. Men denne lovendringen byr knapt på annet enn semantisk sminke i forhold til den gamle loven. Som vi vet lover retorikken oftest mer enn den er i stand til å holde. Den psykiatriske pasienten har i motsetning til behandlingspersonell fremdeles ingen reell ankerett hos Statens helsetilsyn i klagesaker.

Å påvise svikt (sviktvilkåret) og pliktbrudd er altså nær umulig for den psykiatriske pasienten, da psykiatrien i likhet med teologien er en normativ praksis. Den høye avslagsandelen har trolig også sammenheng med at Helsetilsynets folk – høyt utdannede som de er – kjenner seg mer igjen i legens språkbruk enn i pasientens virkelighetsbeskrivelse. I tillegg lener tilsynsmyndighetene og pasienterstatningsinstituttet seg mye på «sakkyndige» uttalelser, og de inntar ikke alltid en spørrende holdning. For dem som er utsatt for unødvendig tvangsbruk i psykiatrien kjennes dette selvsagt urettferdig. I behandlingen av tilsynssaker er fortsatt psykiateren og legen utøvende, lovgivende og dømmende makt. Fordi den sakkyndige psykiateren oftest er medlem av samme fagforening som den påklagede, Norsk Psykiatrisk Forening. Psykiatrimiljøet er lite i Norge, og de fleste kjenner hverandre.

Fylkeslegen og Statens helsetilsyn er derfor bare et fikenblad for profesjonene i det psykiatriske helsevesenet. For å komme den unødvendige tvangsbruken til livs, kunne Bent Høie og utvalget lagt til rette for at rus og psykiatripasienter får lettere tilgang til fri rettshjelp. Dette for å rette opp noe av asymmetrien i makt mellom psykiater og pasient i de eksisterende institusjonelle ordninger. Derfor trenger vi pågående journalister som VG-journalistene bak reportasjene om tvangskulturer i norsk psykiatri.