En joggesko ligger midt i sykkelbanen på Blomsterbrua, unnskyld Verftsbrua. Et urovekkende signal for en som er på jakt etter hverdagsharmonien, men jeg lar ikke observasjonen vippe meg av pinnen. Det er ikke første gang noen har gått av seg skoene. Blomstene på brua er akkurat plantet ut, og jeg er kommet dit i livet at jeg setter mer og mer pris på at noen har som jobb å gjøre byen vakker.

Nederst i Nidelva ligger et gammelt fartøy i stål og mahogni. Det er «SDS Hansteen», 150 år gammel akkurat i år, verdens eldste seildamper i drift. Tre karer, alle cirka halvparten så gamle som båten, spyler og skrubber dekk og skorstein. Enda en sommer skal dampmaskinen fyres opp.

På en benk på busstasjonen, omgitt av en haug med pakker, bager og kofferter, ligger en mann rett ut. Ingen lasaron, men Vidar Kvernberg som lar sola steke mens han venter på bussen. Han er glad han er tilbake etter hetebølge i Thailand. Godt å komme hjem til Orkanger, til hverdag og fisketurer.

Ja, tenker jeg, halve vitsen med å reise langt vekk, er gleden ved å komme hjem til nettopp det vanlige livet. Kvernberg gir meg en thailandsk karamell, og jeg sykler videre i retning Fosenkaia.

Under statuen av en av byens fedre, stadsingeniør Carl Adolf Dahl (han dere vet som for 150 år siden skaffet oss Bybrua, Brattøra, vann, strøm og kloakk), ligger en ung mann rett ut på betongen. Kanskje sover han, kanskje ligger han i stille kontemplasjon, eller kanskje han rett og slett bare nyter livet. Det er noe man kan gjøre, det også. Dette må uansett være dagen for å ligge rett ut. Sol og et tosifret antall plussgrader er uvant kost for oss trondhjemmere etter en rekordkald april.

Like bortenfor, langs kaikanten, en gråskjegget kar i kjeledress. Han maler rekkverket til uteserveringen på den nye restauranten Troll. En fusker i faget, som han sier, men så tar han ikke betalt, heller. Terje Frøseth er pensjonert bilmekaniker, og fornøyd med at han får en kopp kaffe nå og da. Alt handler ikke om penger.

På Skansen er det kafé som i gamle dager da Fosenferja la til kai her. Bilkøen er erstattet med et geledd av tørrlagte seilbåter som vakler på sine høye kjøler. Ved et bord i le av vinden sitter to damer med solbriller og hver sin kopp kaffe. Idiotisk nok innleder jeg med å spørre om de venter på ferja, for de husker vel den?

Det gjør bare den eldste, Mary Hansen på 85. Men hun kan til gjengjeld skilte med at hun var med på åpningsturen, i 1955. Hun hadde slektninger i Vanvikan og reiste ofte over for å besøke dem. Venninnen Tove Krosby husker «Fru Inger» bedre, rutebåten som gikk fra Fosenkaia til Hitra og Frøya. De to bor på Nyborg og går ofte turer sammen, de liker å holde seg i form og trives i hverandres selskap. De sier de har samme kjemi.

Et noe yngre venninnepar kommer gående langs den nye og populære gang- og sykkelveien til Brattøra. Katrine Melby og Kristin Grimstad er på trilletur med dobbel barnevogn. Der ligger Katrines to gutter, Vetle på ett og et halvt og Elliot på sju uker, uten at de gjør særlig mye vesen av seg. De to små kan kunsten å ta livet med ro. Det kan de saktens trenge, tross alt skal de være med på å dra verden forbi neste århundreskifte. I mellomtiden skal det nok skje mer enn at en ferjerute kommer og går. Jeg svimler litt ved tanken på året 2100, det er liksom mer håndterbart å se et århundre eller to bakover.

Jeg sykler over Nidarø, der stappmette ender, joggere, hundeluftere og barnehager på utflukt lever i hver sin verden langs samme elv. Videre over Elgeseter bru til Domen. Ennå ingen turister med nakkeknekk foran Vestfronten. Skiltet med «0 km til Nidaros» må være en fortrøstningsfull, om ikke akkurat nyttig, informasjon til pilegrimene som etter hvert vil komme vandrende over Dovre.

Litt lenger ned i gata ligger Thomas Angells hus. Det fyller et helt kvartal, jeg har passert det så mange hundre ganger at det er blitt nesten usynlig. Det slår meg at jeg aldri har sett innenfor. Nå står porten åpen og jeg gløtter inn til en skjermet oase med skulptur, dam, plener og benker. En lukket park. Er det lov å gå inn? Jeg tar sjansen og spør tre damer som står innenfor og prater. Ja visst, når porten er åpen, er det adgang. Inger Selboe Bjørlykke, Åse Holst Vikdal og Hanna Mjønes kappes om å fortelle hvor bra det er å bo i huset som ble bygget til uformuende kvinner av god familie etter at Angell, en av Norges rikeste menn, for 250 år siden testamenterte alt han eide til de fattige.

Har jeg funnet «det vanlige livet»? Neppe annet enn noen glimt. Jeg trekkes over gaten, til kirkegården. Det aller vanligste er jo å være død. Men en kirkegård er mye mer enn dødens arkiv. Besøk Domkirkegården nå tidlig på våren, før de store løvtrærne har fått krone, og du får se et fantastisk teppe i blått. Scilla, eller russeblåstjerne på norsk, heter den blålilla blomsten som, i likhet med hvitveisen, er så tidlig ute at den rår grunnen alene i noen uker.

Domkirkegården er ikke akkurat de vanlige trondhjemmeres endestasjon. Her ligger det folk med titler som kjøpmann, fabrikkeier, oberst og biskop. En av disse, F.W. Bødtker (død 1901), «Læge ved Trondhjems Sindsygehus», har til og med fått sin egen byste. Han skuer over gravplassen med et lett distansert og overbærende blikk. Så må han da også ha vært vitne til livets mer uvanlige sider gjennom sine 47 år ved byens «galehus».

Mellom gress og blå blomster oppdager jeg en støpejernsplate med innskriften «Fred med dit støv». Visstnok en vanlig hilsen på 1800-tallet. Jeg blir stående og gruble. Ikke «Fred med din ånd» eller noe i den retningen, nei, bare støv. Nesten ateistisk. Antagelig et utslag av total ydmykhet foran den allmektige.

For midlertidig å unnslippe døden, drar jeg over elva igjen. Nederst i Lillegårdsbakken, like opp for den nyanlagte, urbane felleshagen, står Tove Wendel og spar i jorda. Hun bor i «Vinterpalasset», det store murbygget som kneiser på toppen av skråningen. Hun har tenkt å sette poteter.

Fint. Intet galt med kirkegårder, men tross alt er det bedre med våronn og poteter enn gravskrifter og støv.

LES OGSÅ ANDRE BYVANDRINGER:

Rotur på havna

Byen slik den blir til